Foto: Scanstockphoto
Vi snakker stadig om integrering, inkludering og forebygging. Vi bevilger penger, etablerer programmer og vedtar strategier. Men hvor ofte stiller vi spørsmål ved resultatene? Og hvem tar ansvar når et menneske går fra å være en flyktning med behov for beskyttelse til å bli en del av et kriminelt miljø?
Ungdomskriminaliteten reiser spørsmål som også angår Asker kommune. Vi må diskutere både kvaliteten på integreringsarbeidet og om dagens lovverk gir myndighetene tilstrekkelige muligheter til å reagere når forebyggingen svikter.
Når integrering blir et administrativt prosjekt
Se for deg en gutt som har vært på flukt fra Midtøsten siden han var ni år gammel. Etter mange år med frykt, utrygghet og en konstant kamp for å overleve kommer han til Norge. Han er 18 år når han får innvilget asyl.
Han har knapt skolegang, begrensede lese- og skriveferdigheter på morsmålet og mangler grunnleggende forutsetninger for å forstå det norske samfunnet.
Han får en leilighet, skoleplass og et introduksjonsprogram. På papiret er integreringen i gang. Men er det nok?
To år senere mister han motivasjonen for skolegangen. Symptomer på depresjon og traumer blir stadig tydeligere. Han har ikke sett foreldrene sine på mange år, mangler et trygt nettverk i Norge og føler seg alene.
Han søker tilhørighet blant ungdommer han kjenner seg igjen i. Noen av dem er allerede involvert i alvorlig kriminalitet.
Det som begynner som et naturlig behov for fellesskap, utvikler seg til et miljø preget av rus, økonomisk avhengighet og kriminalitet.
Samtidig lever familien i hjemlandet under vanskelige forhold og forventer økonomisk hjelp. Presset øker. Skolen fungerer ikke. Han mangler arbeid, mestring og framtidsutsikter.
Han forsøker å fortelle at han trenger hjelp. Men møter han et system som ser mennesket, eller et system som først og fremst er opptatt av vedtak, tidsfrister og formaliteter?
Når introduksjonsprogrammet avsluttes, står han fortsatt uten tilstrekkelige ferdigheter til å mestre hverdagen. Rus blir en måte å håndtere smerten på. Kriminalitet blir etter hvert en inntektskilde.
Hvor var systemet da faresignalene begynte å vise seg?
Hva gjør vi feil i integreringsarbeidet?
Jeg mener vi må våge å stille spørsmål ved måten vi organiserer integreringsarbeidet på.
Vi bosetter mennesker, gir dem et tidsavgrenset program og forventer at de skal bli selvstendige innenfor en bestemt periode. Men mennesker har ulike forutsetninger, erfaringer, utdanningsbakgrunn og behov.
En ungdom som har tilbrakt store deler av barndommen på flukt, kan ikke nødvendigvis følge samme integreringsløp som en voksen med utdanning og arbeidserfaring.
Likevel risikerer vi at systemet behandler dem innenfor de samme administrative rammene.
Vi må spørre om integreringsarbeidet i tilstrekkelig grad bygger på individuell kartlegging, kulturforståelse, psykisk helse, språkkompetanse og reelle muligheter for arbeid.
Og ikke minst: Hvem følger opp ungdommene når tiltakene avsluttes?
I Asker kommune bør vi undersøke om samarbeidet mellom flyktningtjenesten, NAV, skolen, helsetjenestene, politiet og frivillige organisasjoner er godt nok.
«Integrering kan ikke måles i antall gjennomførte programmer. Den må måles i hvor mange mennesker som faktisk blir selvstendige, deltar i arbeidslivet og finner sin plass i samfunnet.»
Når forebyggingen svikter, må lovverket fungere
Når en ungdom først blir involvert i alvorlig kriminalitet, oppstår et annet politisk dilemma.
Norge har et lovverk som åpner for utvisning av utenlandske statsborgere som begår alvorlige straffbare handlinger. Samtidig finnes det begrensninger knyttet til blant annet oppholdsstatus, forholdsmessighet, tilknytning til Norge og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Disse rettssikkerhetsprinsippene er viktige. Men det betyr ikke at vi skal slutte å diskutere om regelverket er godt nok tilpasset dagens utfordringer.
Hvorfor skal lang saksbehandling og administrative hindringer kunne svekke myndighetenes mulighet til å reagere effektivt på alvorlig kriminalitet?
Jeg mener vi trenger en politisk gjennomgang av utlendingslovgivningen og praksisen for utvisning av straffedømte utenlandske statsborgere.
Vi bør vurdere tydeligere regler for når alvorlig eller gjentatt kriminalitet skal føre til en utvisningsvurdering, raskere saksbehandling og bedre samarbeid mellom politi, domstoler og utlendingsmyndigheter.
Vi må også undersøke om dagens frister og prosesser skaper unødvendige hindringer for å fatte og gjennomføre lovlige returvedtak.
Der retur er lovlig og forsvarlig, bør ikke unødvendig tidsbruk og byråkrati stå i veien.
Samtidig må vi erkjenne at Norge ikke kan returnere mennesker til forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling. Slike rettslige begrensninger kan ikke oppheves gjennom politiske slagord.
Nettopp derfor trenger vi større politisk handlekraft, bedre internasjonalt samarbeid og tydeligere ansvar for oppfølgingen av personer som ikke kan returneres.
Et rettssamfunn må klare to ting samtidig: beskytte grunnleggende menneskerettigheter og beskytte befolkningen mot alvorlig kriminalitet.
Hvorfor bruker vi mer på konsekvensene enn på forebygging?
Det er et paradoks at vi kan bruke betydelige offentlige ressurser på politi, etterforskning, rettssaker, fengsling og kontroll, mens tidlig oppfølging ofte må konkurrere om begrensede kommunale midler.
Hvor mye ville samfunnet spart dersom ungdommen hadde fått riktig hjelp før kriminaliteten begynte? Hva ville tett oppfølging, traumebehandling, arbeidstrening, økonomisk veiledning og et trygt sosialt nettverk kostet?
Forebygging handler ikke om å unnskylde kriminalitet. Det handler om å redusere risikoen for at kriminalitet oppstår.
Det må også stilles krav til ungdommene selv. De må forstå norske lover, respektere fellesskapets regler og ta ansvar for egne handlinger.
Men krav uten reelle muligheter skaper ikke integrering. Og omsorg uten tydelige forventninger skaper heller ikke nødvendigvis selvstendighet.
Vi trenger begge deler.
Asker kommune må våge å evaluere seg selv
Asker er en geografisk stor kommune med ulike lokalsamfunn og forskjellige utfordringer. Det krever en integreringspolitikk som er lokalt forankret, fleksibel og basert på kunnskap.
Jeg mener kommunen bør gjennomføre en grundig evaluering av hvordan unge flyktninger følges opp, særlig i overgangen mellom introduksjonsprogram, skole, arbeid og selvstendig voksenliv.
Vi må kartlegge hvor mange som faller ut av opplæring og arbeid, hvilke tiltak som faktisk virker, og hvordan faresignaler blir fanget opp.
Vi må også stille tydeligere krav til kompetanse, relasjonsarbeid, kulturforståelse og samarbeid mellom tjenestene.
For det hjelper lite med gode strategier dersom ingen tar ansvar når ungdommen begynner å falle utenfor.
Samtidig må vi kunne diskutere kriminalitet og innvandring uten å stigmatisere hele grupper.
Det store flertallet av mennesker med innvandrerbakgrunn lever lovlydige liv og bidrar til samfunnet. De fortjener også at vi tar kriminalitet på alvor, fordi både utrygghet og stigmatisering rammer dem.
Skal vi fortsette å reparere eller begynne å forebygge?
Det er på tide at både kommunale og nasjonale politikere stiller seg noen ubehagelige spørsmål.
Har vi et integreringssystem som faktisk gjør mennesker selvstendige, eller et system som først og fremst produserer vedtak og avsluttede saker?
Har vi et lovverk som gir myndighetene tilstrekkelig handlingsrom til å reagere på alvorlig kriminalitet, eller har vi skapt unødvendige administrative hindringer?
Og hvorfor bruker vi så store ressurser på konsekvensene av kriminalitet dersom vi kunne investert mer målrettet i å forhindre den?
Jeg mener Norge trenger to parallelle politiske grep: En integreringsreform som setter mennesket, mestring og ansvar i sentrum, og en gjennomgang av utlendingslovgivningen som sikrer raskere, tydeligere og mer konsekvent håndtering av alvorlig kriminalitet innenfor rettsstatens rammer.
Det må være mulig å stille krav om integrering, ansvar og respekt for norske lover, samtidig som vi gir mennesker en reell mulighet til å lykkes.
For når en ung flyktning havner i kriminalitet, taper ikke bare vedkommende selv. Ofrene taper. Lokalsamfunnet taper. Familien taper. Og samfunnet må betale en pris som kunne vært langt lavere.
Det mest alvorlige er ikke at vi mangler lover, regler eller integreringstiltak. Det mest alvorlige er dersom vi fortsetter med ordninger som ikke fungerer, uten å ha mot til å endre dem.
Asker kommune må ta sin del av ansvaret. Stortinget må ta sin.
Vi trenger mindre ansvarsfraskrivelse, mindre byråkrati og mer politisk handlekraft.
For et trygt Norge skapes ikke bare gjennom strengere reaksjoner når kriminaliteten har skjedd, men gjennom et system som forebygger, stiller krav og handler før det er for sent.
