Foto: Flickr
Vi snakker stadig om integrering, inkludering og forebygging. Vi bevilger penger, etablerer programmer og vedtar strategier. Men hvor ofte stiller vi spørsmål ved resultatene? Og hvem tar ansvar når et menneske går fra å være en flyktning med behov for beskyttelse til å bli en del av et kriminelt miljø?
Utfordringene angår også Asker kommune. Jeg mener det er på tide å diskutere både kvaliteten på integreringsarbeidet og behovet for politisk handlekraft.
På papiret er integreringen i gang
Se for deg en gutt som har vært på flukt fra Midtøsten siden han var ni år gammel. Etter mange år med frykt, utrygghet og kamp for å overleve kommer han til Norge. Han er 18 år når han får innvilget asyl.
Han har knapt gått på skole og har begrensede lese- og skriveferdigheter på morsmålet. Han mangler også grunnleggende kunnskap om det norske samfunnet.
Han får en leilighet, skoleplass og et introduksjonsprogram. På papiret er integreringen i gang. Men er det nok?
To år senere mister han motivasjonen for skolegangen. Symptomer på depresjon og traumer blir stadig tydeligere. Han har ikke sett foreldrene sine på mange år, mangler et trygt nettverk i Norge og føler seg alene.
Han søker tilhørighet blant ungdommer han kjenner seg igjen i. Noen av dem er allerede involvert i alvorlig kriminalitet. Det som begynner som et naturlig behov for fellesskap, fører ham inn i et miljø preget av rus, økonomisk avhengighet og lovbrudd.
Samtidig lever familien i hjemlandet under vanskelige forhold og forventer økonomisk hjelp. Presset øker. Skolen fungerer ikke, og han mangler arbeid, mestring og framtidsutsikter.
Han forsøker å fortelle at han trenger hjelp. Men møter han et system som ser mennesket, eller et system som først og fremst er opptatt av vedtak, tidsfrister og formaliteter?
Når introduksjonsprogrammet avsluttes, står han fortsatt uten tilstrekkelige ferdigheter til å mestre hverdagen. Rus blir en måte å håndtere smerten på. Kriminalitet blir etter hvert en inntektskilde.
Hvor var systemet da faresignalene begynte å vise seg? Hvem hadde ansvar for å følge ham opp?
Mennesker passer ikke inn i samme tidsplan
Jeg mener vi må våge å stille spørsmål ved selve måten vi organiserer integreringsarbeidet på. Vi bosetter mennesker, gir dem et tidsavgrenset program og forventer at de skal bli selvstendige innen en bestemt periode.
Men mennesker har ulike forutsetninger, traumer, utdanningsbakgrunner og behov. En ungdom som har tilbrakt store deler av barndommen på flukt, kan ikke nødvendigvis følge samme løp som en voksen med utdanning og arbeidserfaring.
Likevel risikerer vi at de administrative rammene får større betydning enn den enkeltes behov. Vi må spørre om integreringsarbeidet i tilstrekkelig grad bygger på individuell kartlegging, kulturforståelse, oppfølging av psykisk helse, språkopplæring og reelle muligheter for arbeid.
Og ikke minst: Hvem følger opp ungdommen når tiltakene avsluttes? I Asker bør vi undersøke om samarbeidet mellom flyktningtjenesten, Nav, skolen, helsetjenestene, politiet og frivilligheten er godt nok.
Integrering kan ikke måles i antall gjennomførte programmer. Den må måles i hvor mange mennesker som faktisk blir selvstendige, deltar i arbeidslivet og finner sin plass i samfunnet.
Alvorlig kriminalitet krever tydelige reaksjoner
Når en ungdom først blir involvert i alvorlig kriminalitet, oppstår et annet politisk dilemma. Hvordan skal samfunnet reagere, og hvilke virkemidler skal myndighetene ha?
Norsk lov åpner for utvisning av utenlandske statsborgere som begår alvorlige straffbare handlinger. Samtidig gjelder begrensninger knyttet til blant annet oppholdsstatus, tilknytning til Norge og menneskerettigheter. Myndighetene må også vurdere om utvisningen vil være et uforholdsmessig inngrep overfor personen eller familien.
Disse rettssikkerhetsprinsippene er viktige. Men det betyr ikke at vi skal slutte å diskutere om regelverket og saksbehandlingen er godt nok tilpasset utfordringene vi står overfor.
Jeg mener vi trenger en politisk gjennomgang av utlendingslovgivningen og praksisen for utvisning av straffedømte utenlandske statsborgere. Vi bør vurdere om reglene for når alvorlig eller gjentatt kriminalitet skal utløse en utvisningsvurdering, er tydelige nok, og om saksbehandlingen kan bli raskere.
Samarbeidet mellom politi, domstoler og utlendingsmyndigheter må også gjennomgås. Vi må undersøke om dagens frister og prosesser skaper unødvendige hindringer for å fatte og gjennomføre lovlige vedtak om retur.
Der retur er lovlig og forsvarlig, bør ikke unødvendig tidsbruk og byråkrati stå i veien. Samtidig kan Norge ikke returnere mennesker til forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling. Slike rettslige begrensninger kan ikke oppheves gjennom politiske slagord.
Nettopp derfor trenger vi bedre internasjonalt samarbeid og tydeligere ansvar for oppfølging av personer som ikke kan returneres. Et rettssamfunn må både beskytte grunnleggende menneskerettigheter og beskytte befolkningen mot alvorlig kriminalitet.
Hjelpen må komme før lovbruddene
Det er et paradoks at vi kan bruke betydelige offentlige ressurser på politi, etterforskning, rettssaker, fengsling og kontroll, mens tidlig oppfølging ofte må konkurrere om begrensede kommunale midler. Hvor mye kunne samfunnet spart dersom ungdommen hadde fått riktig hjelp før kriminaliteten begynte?
Hva ville tett oppfølging, traumebehandling, arbeidstrening, økonomisk veiledning og et trygt sosialt nettverk kostet? Dette er spørsmål vi bør stille før vi må betale for konsekvensene av at hjelpen kom for sent.
Forebygging handler ikke om å unnskylde kriminalitet. Det handler om å redusere risikoen for at kriminalitet oppstår.
Det må stilles krav til ungdommene selv. De må forstå norske lover, respektere fellesskapets regler og ta ansvar for egne handlinger.
Men krav uten reelle muligheter skaper ikke integrering. Omsorg uten tydelige forventninger skaper heller ikke nødvendigvis selvstendighet. Vi trenger begge deler.
Asker må våge å evaluere seg selv
Asker er en geografisk stor kommune med ulike lokalsamfunn og forskjellige utfordringer. Det krever en integreringspolitikk som bygger på lokal kunnskap og gir rom for tilpasning.
Jeg mener kommunen bør gjennomføre en grundig evaluering av hvordan unge flyktninger følges opp. Særlig viktig er overgangen mellom introduksjonsprogram, skole, arbeid og selvstendig voksenliv.
Vi må kartlegge hvor mange som faller ut av opplæring og arbeid, hvilke tiltak som virker, og hvordan faresignaler blir fanget opp. Vi må også stille tydeligere krav til kompetanse, relasjonsarbeid, kulturforståelse og samarbeid mellom tjenestene.
Gode strategier hjelper lite dersom ingen tar ansvar når ungdommen begynner å falle utenfor. Ansvaret må være tydelig også når én tjeneste avslutter oppfølgingen og en annen skal ta over.
Vi må dessuten kunne diskutere kriminalitet og innvandring uten å stigmatisere hele grupper. Det store flertallet av mennesker med innvandrerbakgrunn lever lovlydige liv og bidrar til samfunnet. De fortjener også at vi tar kriminalitet på alvor, fordi både utrygghet og stigmatisering rammer dem.
Mindre ansvarsfraskrivelse, mer handling
Har vi et integreringssystem som faktisk gjør mennesker selvstendige, eller et system som først og fremst produserer vedtak og avsluttede saker? Og hvorfor bruker vi så store ressurser på konsekvensene av kriminalitet dersom vi kunne investert mer målrettet i å forhindre den?
Jeg mener Norge trenger to parallelle politiske grep: En integreringsreform som setter mennesket, mestring og ansvar i sentrum, og en gjennomgang av utlendingslovgivningen som sikrer raskere, tydeligere og mer konsekvent håndtering av alvorlig kriminalitet innenfor rettsstatens rammer.
Det må være mulig å stille krav om integrering, ansvar og respekt for norske lover. Samtidig må vi tilby mennesker en reell mulighet til å lykkes.
Når en ung flyktning havner i kriminalitet, taper ikke bare vedkommende selv. Ofrene taper, familien taper og lokalsamfunnet taper. Samfunnet må betale en pris som kunne vært langt lavere.
Det mest alvorlige er dersom vi fortsetter med ordninger som ikke fungerer, uten å ha mot til å endre dem. Asker kommune må ta sin del av ansvaret. Stortinget må ta sin.
Vi trenger mindre ansvarsfraskrivelse, mindre byråkrati og mer politisk handlekraft. Et trygt Norge skapes også gjennom et system som forebygger, stiller krav og handler før det er for sent.
