Dette er kjærlighetsjihad

I India har ekteskap og forhold på tvers av religionsgrensene blitt mistenkeliggjort.
I dag er det en utbredt forestilling i India, Myanmar og andre sørasiatiske land at muslimske menn lurer hinduistiske og buddhistiske kvinner til å gifte seg med dem med den hensikten å konvertere dem til islam. Dette skal være en del av en plan for å islamisere disse landene.
294Shares

I året som gikk vedtok fire indiske delstater lover som erklærte ekteskap som ugyldige dersom de var inngått med den hensikten å endre kvinnens religion. Lovene, som også truer mennene med ti års fengsel dersom de legger press på kvinner for å få dem til å konvertere, har allerede blitt tatt i bruk i delstaten Uttar Pradesh. Flere muslimske menn som lever i blandede ekteskap har blitt arrestert, selv om mange har blitt løslatt etter protester fra konene deres om at ekteskapet har blitt inngått av kjærlighet og at konverteringen deres har vært fullstendig frivillig.

Lovene baserer seg på en forestilling om at muslimske menn aktivt forsøker å lokke til seg ikke-muslimske kvinner (hovedsakelig hinduer og buddhister), og får dem til å gifte seg med dem samtidig som de presser eller lurer dem til å konvertere til islam. Hensikten med dette skal være å endre demografien i India og på sikt islamisere landet.

Allerede for fire år siden vedtok nabolandet Myanmar fire lover som vanskeliggjør ekteskap mellom muslimske menn og buddhistiske kvinner. Lovene er blant annet et resultat av en kampanje fra den islamhatende munken Ashin Wirathu og andre i den buddhistiske sanghaen eller trossamfunnet. Wirathu er en av flere buddhistmunker som i flere år har preket hat mot landets muslimske minoritet rohingyaene. Rohingyaene, som hovedsakelig lever i den nordlige provinsen Rakhine, har vært utsatt for forfølgelser siden 1970-tallet og et stort antall lever nå som flyktninger i Bangladesh. Forestillingen om «kjærlighetsjihad» har også spredt seg til Sri Lanka og Nepal.

Forestillingen baserer seg på ideer om kvinner som dem som fører nasjonen videre, og om muslimske menn som seksuelt umettelige og ukontrollerbare predatorer. Den har også klare likheter med forestillingen om «the great replacement» som finnes hos mange vestlige innvandrings- og islammotstandere.

Krevde at ekteskap ble erklært ugyldige

I India har ekteskap og forhold på tvers av religionsgrensene blitt mistenkeliggjort i hvert fall siden mellomkrigstida, da de gnisningene mellom hinduer og muslimer som endte med delingen av India i 1947 begynte for alvor. Hinduistiske grupper i Nord-India beskyldte muslimske menn for å ha «kidnappet» hindu-koner og omvende dem med makt, og krevde dem «løslatt».

Iselin Frydenlund, professor i religionshistorie ved Menighetsfakultetet i Oslo og leder for det pågående prosjektet Intersecting Flows of Islamophobia, som forsker på spredning av islamofobe ideer på tvers av landegrensene, forteller at den moderne forestillingen om kjærlighetsjihad først dukket opp i 2002, klima som var preget av terrorhandlingene 11. september. De ble brukt politisk for første gang av en liten hinduorganisasjon under valgene i delstatene Kerala og Karnataka i 2006.

– Forestillingen ble et tema på nasjonalt nivå i 2009, i forbindelse med en serie rettssaker der hinduforeldre klaget inn døtre som hadde giftet seg med muslimske menn, og krevde at ekteskapene ble erklært ugyldige. Sakene gikk videre til indisk høyesterett, som annullerte dommene ettersom de ikke fant beviser for at det hadde funnet sted noe galt i forbindelse med ekteskapene.

Frydenlund forteller at flere andre hindunasjonalistiske bevegelser tok til seg forestillingen på samme tid, der medlemmene blant annet avla ed på at de ville kjempe for å bevare renheten til hinduistiske kvinner.

– Bak det hele ligger en patriarkalsk tro på kvinner som kroppsligjøring av nasjonen; som dem som fører nasjonen videre, ikke bare fysisk som dem som føder barn, men også kulturelt, og en forestilling om den muslimske mannen som hyperseksuell og ute av stand til å styre seg slik at kvinnene må beskyttes.

Forestillingen om kvinner som noe som tilhører nasjonen eller gruppen, henger også sammen med at arrangerte ekteskap og endogami – det vil si at man gifter seg innenfor sin egen kaste og religion – fortsatt er normen i India.

Etter grunnloven er India en sekulær stat, og i mange år etter uavhengigheten forsøkte myndighetene å behandle religioner og grupper likt. I flere år har imidlertid regjeringspartiet Bharatiya Janata Party (BJP) styrt India i en hindunasjonalistisk retning. Dette har inkludert å føre en diskriminerende politikk mot Indias 200 millioner muslimer, som i noen tilfeller har blitt erklært som ulovlige innvandrere og fratatt statsborgerskapet. Muslimer fra nabolandene har også blitt diskriminert når det gjelder muligheten til å få indisk statsborgerskap. BJP-aktivister inkludert sentrale politikere har spredt falske videoer med anklager mot muslimer i sosiale medier, og muslimer har blitt angrepet av hindu-folkemenger. I noen tilfeller har dette vært utløst av anklager om kjærlighets-jihad.

Hindunasjonalister inkludert BJP-politikere har også reagert kraftig på dramaserier og reklamekampanjer som normaliserer kjærlighetforhold på tvers av religioner, og anklaget dem for å både krenke religiøse følelser og promotere kjærlighetsjihad.

Muslimer sammenlignes med rovfisk

I Burma (Myanmar) har munker inkludert Ashin Wirathu siden 2014 krevd at myndighetene beskytter buddhistiske kvinner mot det han kaller «islamsk kjærlighets-jihad». I 2015 ble dette tatt til følge av myndighetene, som vedtok en rekke lover som forbød polygami, vanskeliggjorde ekteskap mellom buddhister og muslimer og krevde at kvinner som ønsket å konvertere først måtte overbevise et landsbyråd om at de gjorde dette av egen fri vilje.

Wirathu er talsmann for 969-bevegelsen (i dag en del av bevegelsen MaBaTha), som er oppkalt etter Buddhas 969 tradisjonelle attributter. Bevegelsen er viet til å beskytte buddhistisk og burmesisk kultur mot det man mener er islamsk ekspansjon. Wirathu har sammenlignet muslimer med den afrikanske vandremallen, en glupsk og kannibalistisk rovfisk som formerer seg raskt og ødelegger innsjøene der den blir introdusert, og vist til hvordan tidligere buddhistiske land – i første rekke Afghanistan – i dag er nesten rent islamske. Mens han har blitt omtalt som buddhist-nasjonalist, mener Iselin Frydenlund at buddhist-proteksjonisme er en bedre beskrivelse for det han og 969-bevegelsen står for, fordi det er flere buddhistiske nasjonaliteter i Myanmar og fordi det først og fremst handler om å beskytte buddhismen og den buddhistiske kvinnen uansett etnisitet.

Til å være en munk som lever i sølibat, er Wirathu svært opptatt av sex. Han beskriver muslimer som umettelige og ute av stand til å tøyle driftene sine, samtidig som buddhistiske kvinners kropper og seksualitet må kontrolleres for å sikre folkets og nasjonens videre eksistens. I motsetning til i Europa, der islammotstandere stort sett advarer mot «islamisering» gjennom ukontrollert innvandring, beskylder Wirathu i prekenene sine muslimer for å formere seg raskere enn det buddhistiske flertallet, og for å stjele og voldta «våre» kvinner. Om dette ikke blir stoppet, vil Myanmar på sikt ikke lenger være buddhistisk men muslimsk.

Noe av retorikken mot blandede ekteskap har handlet om at islamske lover skiller mellom kvinner med «dhimmi»-bakgrunn, det vil si fra de tolererte religionene kristendom og jødedom som ikke trenger å konvertere for å gifte seg med muslimer, og «ikke-dhimmi» som er nødt til dette, og som inkluderer buddhister.

Iselin Frydenlund forteller at frykten for «islamisering» av Myanmar – og forestillingen om at buddhistiske kvinner var spesielt utsatte for muslimske menns antatte hyperfertilitet – i 2015 førte til innføringen av fire lover for å beskytte «rase og religion».

Lovene har fått støtte fra mange buddhistiske kvinner fordi Myanmar er det eneste landet i Asia som ikke har lover mot mishandling i hjemmet, slik at de oppfattes som beskyttelse av kvinner selv om de utelukkende beskytter dem mot muslimske menn.

Lange historiske røtter

Iselin Frydenlund forteller at mens Wirathu og andre munker som i mange tilfeller har studert i India eller på Sri Lanka, har plukket opp ideen om kjærlighets-jihad derfra, har den også historiske røtter.

– Myanmar har en lang historie med anti-indiske og anti-islamske følelser. I kolonitiden (1824-1948) ble Myanmar i stor grad administrert av indere, som kunne være både hinduer og muslimer. Mange kom også dit for å jobbe og drive handel. Det kom så mange at de endret hele demografien i hovedstaden Yangon, og mange fant seg burmesiske ektefeller. I kjølvannet av det store indiske nærværet kom det til flere anti-indiske opprør, som særlig var rettet mot muslimer. Senere introduserte militærregimet som styrte fra 1962 til 2011 en fremmedfiendtlig og paranoid form for nasjonalisme.

Siden 2016 har den muslimske rohingya-minoriteten som stort sett bor i den nordlige Rakhine-provinsen, blitt kraftig forfulgt. Flere tusen har blitt drept, landsbyer har blitt ødelagt, kvinner har blitt voldtatt og flere hundre tusen har blitt drevet på flukt over grensen til Bangladesh i det som omtales som et klassisk eksempel på etnisk rensing. Burmesiske myndigheter har også fratatt rohingyaer statsborgerskapet og beskyldt dem for å være ulovlige innvandrere fra Bangladesh.

En konspirasjonsteori med store konsekvenser

Forestillingen om en organisert kjærlighets-jihad anses som en konspirasjonsteori. Iselin Frydenlund forklarer at det likevel blir helt feil å se på den som et fenomen i periferien slik konspirasjonsteorier ofte betraktes andre steder, ettersom den deles av ledende politikere og altså har blitt utgangspunkt for lover flere steder.

– Faktisk kan den sies å være et ledemotiv i flere land nå. Den er en variant av forestillingen om «the great replacement» som også finnes i Europa og USA, og er tett knyttet til en utbredt forestilling i buddhistiske land i Asia om at det finnes planer om et «grønt belte» av islamske land hele veien fra Saudi-Arabia til Filippinene.

– Foreløpig er det huller i dette beltet, først og fremst i Myanmar, og derfor blir Rakhine-provinsen oppfattet som stedet der det store slaget mot islam nå står, sier hun.

Forestillingen har i flere år spredt seg frem og tilbake på tvers av landegrensene. For eksempel har Wirathu og andre som opprinnelig ser ut til å ha plukket opp forestillingen i India eller Sri Lanka, også fått en voksende innflytelse blant hindunasjonalister og islammotstandere i India. Hindunasjonalistiske aktivister tolker i økende grad lokale konflikter mellom muslimer og tamiler på Sri Lanka og lignende konflikter med denne typen forestillinger som prisme. Selv i Storbritannia har forestillingen dukket opp hos høyreradikale islammotstandere, som ser ut til å ha plukket den opp fra hindunasjonalister.

Den har også funnet veien til nabolandet Nepal der det også finnes en lignende frykt for at indere uansett religion på sikt kan overta landet gjennom blandede ekteskap, og til Sri Lanka. Her har organisasjonen Bodu Bala Sena, på engelsk Buddhist Power Force, fått voksende politisk innflytelse. BBS har tette bånd til 969-bevegelsen i Myanmar.

Buddhismen er en viktig del av den dominerende gruppen på Sri Lanka, singaleserne. Muslimer har også blitt gjenstand for et nytt fiendebilde for de buddhistiske, singalesiske myndighetene etter at krigen mot tamilene ble avsluttet i 2009. Islamofobien fikk også vind i seilene etter en rekke bombeangrep i 2019, der en av terroristene var gift med en kvinne som var født i en hindufamilie, men hadde konvertert til islam og deretter blitt radikalisert.