Personlig beretning fra en hushjelp og innvandrer:

En innvandrers håp

Medlemmer av Justice for Domestic Workers (J4DW).
Foto: J4DW
– Husarbeid er alt arbeids mor; det er sentralt for livene våre og ligger i hjertet av økonomien og samfunnet. Tre år etter at hun skrev sin prisvinnende artikkel «En innvandrers skrik», reflekterer Marissa Begonia rundt den stadig pågående kampen for hushjelpenes rettigheter i Storbritannia.
0Shares
Avatar
Latest posts by Marissa Begonia (see all)

Når jeg ser tilbake på de siste 19 årene, er jeg ikke en gang sikker på om jeg tok den rette avgjørelsen da jeg forlot Filippinene for å bli hushjelp og innvandrer. Alt jeg vet, er at jeg var nødt til å finne en måte å holde liv i barna mine, i håp om et bedre liv og en bedre fremtid. Som mor orket jeg ikke å se barna mine gråte av sult og gå uten mat. Jeg orket ikke å se dem sove på gulvet og ha smerter – uten tilgang på medisin. Jeg orket ikke regnet som dryppet inn i huset laget av pappesker og plankebiter; og som var stedet vi kalte vårt hjem. Først og fremst orket jeg ikke smerten det medførte å ikke vite hvilken fremtid som ventet mine barn. 

Bro av fattigdom
I de smertefulle årene med ufrivillig atskillelse som fulgte, gjennomlevde jeg den forferdelige torturen det er å leve milevis vekk fra mine egne barn og ikke kunne ta del i oppveksten deres. Denne torturen, og de talløse kampene og mislykkede forsøkene på å gjenforenes med dem, kjennetegnet de første årene mine som hushjelp i Storbritannia.

Den lange reisen innvandrede hushjelper i Storbritannia har gjort, er ikke noe de fleste av oss hadde planlagt eller ønsket. For ingen mor ville noen sinne av egen fri vilje forlate sine barn for å stelle en annens barn, eller forlate sitt hjem for å stelle en annens hjem. Sannheten er at hushjelpenes fattigdom har bygd en bro mellom våre lands mangel på arbeid og Vestens mangel på arbeidskraft – samtidig som vi har fått en midlertidig løsning på familiens behov.

Marissas første julefeiring med barna i Storbritannia.
Foto : J4DW

Tvungen familiesplittelse er i sannhet en tung straff for å være fattig.

Misbruk og overgrep
For mange utenlandske hushjelper har jobben som først var en engangsløsning på en arbeidsløshetskrise, blitt permanent, ettersom landene våre – og familiene våre – har blitt avhengige av pengeoverføringer. Mange hushjelper føler seg fanget og er sårbare for utnytting, all den tid de står helt uten rettigheter og beskyttelse. En kollega som var i en slik situasjon fortalte meg en gang hvor håpløst det føltes. Arbeidsgiveren kunne finne på å presse lokket fra en kokende varm gryte mot hele kroppen hennes for hver liten feil hun gjorde. – Det var tortur, sa hun. – Jeg skrek lydløst av smerte, for jeg fikk ikke en gang lov til å skrike.

En annen kollega ble nylig voldtatt av sin mannlige arbeidsgiver. Han truet med å anklage henne for å ha skadet barnet hun passet på hvis hun anmeldte ham. Dette var et barn hun elsket som sitt eget. Enkelte hushjelper har arr i ansiktet etter å ha fått kastet glovarm drikke på seg og arr på armene fra strykejern. Mange av våre søstre får tildelt bod, bad eller vaskerom som soverom, og får bare få timers søvn. Det er ikke noe nytt å høre om folk som lever på rester og vann istedet for et daglig måltid.

Juridisk kamp
Da jeg kom til Storbritannia for nesten ti år siden, hadde jeg allerede opplevd og vært utsatt for ulike former for misbruk og utnytting som hushjelp i Singapore og Hong Kong. Men livet var ikke så lett i Storbritannia heller.

Det vanskeligste var atskillelsen fra barna mine. Jeg lengtet etter å være en vanlig mor, og kunne jobbe for å gi dem et anstendig liv mens jeg selv tok vare på dem. Men i virkeligheten måtte jeg kjempe i rettssystemet for å gjenforenes med barna mine. Jeg klarte å få det til med hjelp fra en advokat-ekspert og mye annen støtte. Jeg har ikke tall på hvor mange bøtter jeg har fylt med tårer under arbeidet med å lage uttalelser sammen med advokaten. Noen ganger sa jeg: – Jeg må ta en pause. Øynene mine fylte seg med så mange tårer at jeg ikke kunne se bokstavene i det hele tatt. Følelsesmessig var det vanskelig å gå gjennom detaljene fra livet mitt, og selv nå når jeg skriver dette, er jeg sterkt berørt.

I dag har jeg barna mine hos meg. De er 22, 21 og 20 år gamle, men for meg vil de alltid være ungene mine. Folk sier: – De er ikke barn lenger! Men kanskje forstår de ikke ordentlig hva den grusomme atskillelsen gjennom 17 lange år egentlig betyr. Jeg er så vidt i gang med å være en vanlig mor som kan ta meg av deres behov personlig, når de trenger hjelp med leksene eller trenger meg på skolen. Jeg kan lage mat til dem av og til og nyter å være sammen med dem. Det er en stor utfordring å bygge opp igjen livet vårt sammen i Storbritannia, men jeg er ved deres side nå, og er klar til å beskytte dem når de måtte trenge meg. Det er kanskje for sent å ta igjen det tapte, men det er aldri for sent å bygge opp et nytt liv sammen.

Det er fremdeles arbeidet mitt som hushjelp som gjør at jeg kan ta meg av familiens behov. Med dette anstendige arbeidet sørger jeg for mat, utdanning og omsorg.

Mangler rettigheter
Husarbeid er alt arbeids mor. Hushjelper setter andre i stand til å gjøre sine jobber, fordi hushjelpene tar seg av barna deres, de eldre og husholdningen. Og likevel, hjemmearbeid blir ofte nedvurdert og sett på som uviktig. Det passer ikke alltid inn, men faktisk er hjemmearbeid sentralt i livene våre og ligger i hjertet av familien, økonomien og samfunnet.

– Vi tar vare på familier, men vi elsker og trenger våre egne familier også, er ett av slagordene til Rettferd for hushjelpene (Justice 4 Domestic Workers (J4DW)), en organisasjon jeg var med å stifte i 2009 for å kjempe for rettighetene til alle hushjelper. Organisasjonen vokste ut av min smerte og mitt raseri på den tiden da jeg ikke kunne stole på noen; da jeg gråt og vandret gjennom gatene; da livet jeg hadde ønsket meg var langt borte.

J4DW var del av en stadig sterkere stemme jeg fant gjennom støtten fra flere enkeltpersoner, og fra organisasjoner som Unite the Union, som ga meg håp i mørket. Det var Margaret Healy (fra nonneordenen Sisters of St. Louis), som er medgrunnlegger av J4DW og Kalayaan, som først ga meg en brosjyre om en novelle-konkurranse organisert av Unite the Union. Jeg ønsket å delta, ikke for å vinne en pris, men fordi jeg tenkte at ved å skrive om erfaringene mine kunne jeg hjelpe og bidra. Jeg forsto at jeg ikke kunne lukke armene, øynene, ørene og hjertet; jeg forsto at jeg kunne få til så mye bare ved å heve stemmen.

Kampen fortsetter
Artikkelen min «En innvandrers skrik» ble publisert på openDemocracy 50.50 i 2010, kort tid etter at J4DW ble stiftet. Slik jeg ser det, var skrivingen og organisasjonsarbeidet to sider av den samme kampen for rettferdighet, fordi drømmen min om å skrive «En innvandrers skrik», og drømmen om å kunne nå ut til verden, faktisk gikk i oppfyllelse. Folk begynte å invitere meg og medlemmer av organisasjonen vår til å holde innlegg og dele våre historier, ikke bare i Storbritannia, men i andre deler av verden også.

J4DW er nå en kampanje-organisasjon som består av mer enn 600 innvandrede hushjelper fra alle nasjonaliteter, inkludert filippinere, indonesiere, indere, marokkanere, sri lankere, pakistanere, ugandere, brasilianere, nepalere og nigerianere. Med støtte fra enkeltpersoner, Unite the Union og Kalayaan kjemper vi for velferden og rettighetene til innvandrede hushjelper slik at ingen ender opp slik jeg gjorde: alene, redd, vandrende i gatene med spørsmålet: – Hvor er rettighetene mine?

Utfordringene er fremdeles mange. Som det tidligere har blitt rapportert på openDemocracy 50.50, foreslo regjeringen å fjerne rettighetene til innvandrede hushjelper med det argument at de ville være bedre beskyttet hvis de var omfattet av de samme rettighetene som alle andre arbeidere. Regjeringen nektet å gi sin støtte til ILO-konvensjon 189 om anstendige arbeidsforhold for hushjelper. (ILO er FN’s arbeidstakerorganisasjon). I samme ånd fjernet regjeringen de grunnleggende rettighetene til innvandrede hushjelper 6. april 2012 inkludert den viktigste enkeltstående beskyttelsen deres – retten til å skifte arbeidsgiver.

Forverring
Hushjelper som vandrer inn til Storbritannia er nå i økende grad henvist til å lide i stillhet, til å holde ut lange arbeidsdager uten hvile eller betaling, gjort til offer, kriminalisert og i stadig større frykt for å bli arrestert og deportert. De frykter mer enn noen gang å heve stemmen, bekymret som de er for å miste tryggheten og jobben. De er bekymret for å bli sendt hjem hvis de forlater en arbeidsgiver som utnytter dem. I tillegg avgjøres den dyrebare retten til familiegjenforening av inntekten deres. Hvert familiemedlem har fått en prislapp. Lavtlønte innvandrede hushjelper som er bosatt i Storbritannia, og selv de som er britiske borgere, er automatisk ute av stand til å tjene nok til å få familiegjenforening. Tvungen familiesplittelse er i sannhet en tung straff for å være fattig.

Håpet mitt er at jeg sammen med mine kolleger i J4DW kan angi dette urettferdige systemet og fortsette å kjempe for rettferdighet og likeverd for innvandrede hushjelper på lik linje med alle andre arbeidere. Vi håper å skape et mer rettferdig og omsorgsfullt samfunn der alle hushjelper, innvandrede og heimfødinger, anerkjennes for sin nøkkelrolle. Vi oppfordrer til gjeninnføring av visumet for hushjelper og til rett til familiegjenforening og bosetting eter fem års lovlig, sammenhengende arbeid i Storbritannia. Vi krever at disse rettighetene gis til alle hushjelper, også dem som arbeider i diplomat-husholdninger, og vi krever at Storbritannia skriver under på og iverksetter ILO-konvensjon 189 – anstendig arbeid for hushjelper.

Denne artikkelen er en del av en serie artikler som kom som et produkt av en workshop arrangert av openDemocracy 50.50 i samarbeid med Evelyn Oldfield Unit og Africa Educational Trust. Artikkelen var først publisert på openDemocracy og er oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.