Sigøynere og utdanningens dilemma

Opplæringsloven sier at ”Barn og unge har plikt til grunnskoleopplæring, og rett til ein offentleg grunnskoleopplæring…” (Opplæringslova 17. juli nr. 61 1998 § 2-1 første ledd). Videre sier loven at: ”Opplæringa skal strekkje seg over minst 38 skoleveker innanfor ei ramme på 45 samanhengande veker i skoleåret” (§ 2-2 tredje ledd).

Samtidig leser vi i Menneskerettsloven at ”I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.” (Vedlegg 6, del 3, artikkel 27).

Det kan virke som om disse to lovene slår hverandre i hjel med hensyn til et folk med nomadisk kultur og livsstil, som Rom (sigøynere).
Opplæringsloven åpner imidlertid for en fleksibel undervisningsform: ”Plikten [til grunnskoleopplæring] kan ivaretakast gjennom offentleg grunnskoleopplæring eller gjennom anna, tilsvarande opplæring (1998 § 2-1 første ledd).

I et hovedfagsarbeid (Torbjørg Bay, 2002) og en doktorgradsavhandling (Christina R. Olgaç, 2006) uttrykker Rom-informantene et ønske om å bidra til egen utvikling gjennom samarbeid, og å være med i bestemmelser som angår dem som gruppe. Som minoritet har imidlertid Romfolket satt opp barrierer mot storsamfunnet for å beskytte sin kultur og identitet. Ifølge Thomas Hylland Eriksen (2000) er dette det ene av to mulige overlevelsesstrategier en nasjonal minoritet eller urbefolkning kan velge. Den andre er å aktivt jobbe for sine politiske og kulturelle interesser – som krever at de lærer seg dette spillet. Store deler av Rombefolkningen er i dag tilnærmet analfabet.
Over statsbudsjettet bevilges midler som ”skal bidra til å støtte virksomhet som bidrar til aktiv samfunnsdeltakelse, sikrer like muligheter og motvirker diskriminering” av nasjonale minoriteter, herunder Romfolket.

Siden 60-tallet har flere tiltak og prosjekter hatt som formål å bedre livssituasjonen for Rom i Norge. Disse har hatt en sosialfaglig kulør, hvor Romfolket ble ”klientifisert”. I sin hovedfagsoppgave fra 2002, målbærer Torbjørg Bay norske Roms ønsker og behov for forandring. De uttrykker fortvilelse over dagens situasjon, og redsel for sin framtid. Dersom barna ikke er i stand til å videreføre gruppens verdier og tradisjoner, vil Rom gå til grunne. Romfolket ønsker et organ hvor de ansatte er på deres side og forsøker å gi råd, veiledning og konkret assistanse. De føler ikke selv at de får respekt og blir hørt, og mangler derfor gjennomslagskraft, sier Bay. Hun understreker at Rom må være seg bevisste sitt ansvar for deltakelse dersom deres situasjon skal endres, og sier at de uttrykker et reelt ønske om å bidra gjennom samarbeid og å få være med i bestemmelser som angår dem som gruppe. Gjennom lang erfaring og personlige samtaler med gruppen, og grundig gjennomgang av de ulike tiltak som har vært gjort, trekker Bay den konklusjon at vellykkede prosjekter har vært kjennetegnet av ”viljen til å lytte til de dominertes [Romfolkets] egne forslag til løsninger via en tillitsfull dialog” (Bay 2002:93).

Olgaç på sin side viser til den økende flerkulturelle bevisstheten i skolen i dag som en mulighet for Romfolket til å få den nødvendige opplæring for å kjempe for og verne om sin kultur innenfor vårt flerkulturelle samfunn. Hun understreker at skolen i enda større grad må bevege seg bort fra majoritetshegemoniet både i skolematerialet og i undervisningen. Minoritetenes historie, perspektiver og opplevelse av verden må i større grad inkluderes gjennom en dyptgående omskriving hvor minoritetenes erfaringer inkluderes (Olgaç 2006: 165-172 for eksempler). Også Olgaç påpeker nødvendigheten av tillit mellom Romfolket selv og de som arbeider med et tiltak, for at prosjektet skal lykkes.

Oslo Kommune har nå satt i gang et prosjekt som skal tilby opplæring for voksne Rom. Oppdraget er tildelt Oslo Voksenopplæring Skullerud. Det viktigste for dette nye tiltaket blir da – skal vi lære av tidligere prosjekter og sigøynerkjennere – å skape gjensidig tillit mellom de ansatte og deltakerne/representantene for Rom, hvor begge parter må legge til side fordommer og ønsker om egen vinning, det være seg økonomisk eller faglig. Som Olgaç sier: ”en interkulturell kommunikasjon kan først oppstå der de innblandede partene er bevisste sin egen kulturelle bakgrunn og det finnes et likestilt forhold mellom aktørene, dvs. at også de som tilhører majoriteten begynner å iaktta seg selv og dermed også inkluderer seg selv i kommunikasjonen i stedet for bare å betrakte den andre” (Olgaç 2006:165).

I tillegg må man vurdere mulighetene for fleksible pedagogiske løsninger som har vist seg å være vellykkede andre steder. For eksempel har norske barn på reise tilbud om grunnskoleopplæring via nettstedet globalskolen.no.

Dette må kunne vurderes som et supplement til deltakelse i klasseromsundervisning også for Romfolket, og kan utvides med et tilbud også for voksne i de periodene familiene er på reise. Man kan eventuelt utvikle et eget interaktivt program / nettsted for denne gruppen, basert på modeller forsøkt i andre europeiske land. EFECOT (The European Federation for the Education of the Children of Occupational Travellers) er et nettverk hvis mandat er å ”skape positive muligheter for skoletilgang, som tar hensyn til ”omreisendes” livsstil og oppmuntrer til kulturelt mangfold”. Nettverket har aktivt jobbet for å utforske muligheter for fjernundervisning ved bruk av trådløst IKT. Der er mange fordeler med systemet. I tillegg til å gi grunnleggende opplæring, kan dette skape positive læringsarenaer, mestringsopplevelse, og en sterkere følelse av deltakelse i det moderne samfunnet.

Beherskelse av IKT i denne sammenheng kan også gi status, både innad i gruppen og overfor storsamfunnet. Fjernundervisningen kan binde familiemedlemmene sammen i fremtidsrettede aktiviteter, hvor foreldre og barn kan spille på hverandre. Kanskje kan de slik videreutvikle Romkulturen og skape ny respekt for sin folkegruppe og sine tradisjoner i en moderne kontekst.

Litteratur:
• Torbjørg Bay Før det er for sent. Sigøynernes livsbetingelser i Norge. Høgskolen i Oslo, 2002.
• Hylland Eriksen, Thomas Små steder, store spørsmål. Innføring i sosialantropologi, Universitetsforlaget, Oslo 1993
• Christina Rodell Olgaç Den romska minoriteten i majoritetssamhällets skole. Från hot til möjlighet. HLS Forlag, Stockholm 2006.
• www.efecot.net

Utgave 5-2007