Noen tanker fra en freelans forfatter som jobber i Utrop

0Shares

Jeg lever i en kulturell og intellektuell embargo, en situasjon hvor ingen publiserer mitt arbeid. Arbeidet til forfattere brukes uten å være betalt. Deres manuskripter er stjålet og enda et manns navn kommer fram i en publisert bok, hvor innholdet er endret.

Det er for meg ikke noe mer vanskelig enn å skrive om de urolige områdene i Øst Afrika. Når du er en 24 år gammel flyktning, og sammens med slektninger, foreldre og brødre er et offer for krig forårsaket av mange politiske og andre konfliktfylte problemer.

Alene oppleves som overlevelse mellom hat og galskap, fjernt fra hjemmet. En forfatter er sårbar for hindringer som andre selv ikke tenker på, fordi de opplever fred og ro i et hjemland uten kaos og krig. Da krigen begynte i mitt land, Demokratisk Republikken i Kongo, ble jeg flyttet fra et tilgrensende land til det neste, som Burundi, Rwanda og Uganda. Alt på grunn av fiendskap med mitt fødeland. Dere kan prøve å forestille dere hvor vanskelig det er for en kunstner, en forfatter, eller en journalist på en fri måte å skape sitt håndverk.

Jeg har ikke vært nasjonalistisk, men vet hva jeg snakker om. Spesielt når jeg selv er berørt av mer eller mindre galskap, umenneskelighet, og kynisme i denne Afrikanske tørsten for krig, særlig Øst Afrika.

Når en forfatter bevitner grusomheter som begravelsen av en levende kvinne, voldtekter, massakre av babyer i sykehus, da må han fortelle andre mennesker ved å skrive om disse situasjonene. Gjennom dette deler han med verden hans erfaring om brutalitet som vil spøke resten av hans liv. Derfor tvinger jeg selv til å beskrive omtrent alle slike situasjoner fra mitt samfunn.

Som en flyktning involvert i et land som er i krig, vet jeg personlig om mange folk som har omkommet i disse kampene. Men jeg kan ikke alltid skrive om sannheten, fordi jeg føler at det ikke alltid er ”fritt” på grunn av tanker om egen sikkerhet.

Jeg lever i en kulturell og intellektuell embargo, en situasjon hvor ingen publiserer mitt arbeid. Arbeidet til forfattere brukes uten å være betalt. Deres manuskripter er stjålet og enda et manns navn kommer fram i en publisert bok, hvor innholdet er endret.

Etter 11. september med selvmordsangrep i USA har mange ledere i den tredje verden, spesielt i Afrika, legitimert sine totalitære tendenser ved å undertrykke sine motstandere under forkledningen av en antiterrorist lov. Ingen skriver om den virkelige sannheten, fordi de frykte lover som undertrykker ytringsfriheten. I mitt tilfelle er det mer farlig fordi jeg identiet stemplet som “flyktning fra en fiendtlig land “. En flyktning er ikke en identitet i samfunnet, men han har ikke arbeid, ingen rettigheter, og for det meste er han ikke en gang betraktet som et værende menneske. Av og til dukker det opp informasjon om plutselige forsvinninger, eller selv- eller snikmord på en flyktning. Selv minimum av sikkerhet for flyktninger eksisterer ikke. Mange flyktninger har blitt drept, mens de er under beskyttelsen av UNHCR.

Forestill nå deg i min egen situasjon, ingen jobb, bare skriver om og om igjen, venter og venter på en anledning som aldri materialiserer seg. Av og til uten mange måltider, mitt levebrød er et liv av en tigger. Sikkert er jeg fattig og min situasjon blir verre hver dag. Jeg lever i spenning, i en verden hvor folk ikke bekymrer meg. Men jeg har ikke ro med meg selv og nærer elendighet, urettferdighet, vold og daglig økning av forbrytelse. Alle disse situasjonene berører mine følelser, mitt grunnlag, og min kreativitet. Jeg skriver og vet imidlertid; jeg kan ikke leve av ”min penn”, som er mitt dypest ønske. Jeg gjør det, skjønt, fortsetter å skrive og venter tålmodig hver dag på at min stjerne når dets herredømme.

For meg er det å skrive toppen av tilfredsstillelse ved at min kreativitet er innen rekkevidde – mine ord. Blekket fra min penn, som noen folk frykter og forsøker å undertrykke. Jeg sprer sannhet, fred, forsoning, forståelse, toleranse, rettferdighet og kjærlighet blant folk. Deler erfaringer og i diskusjoner med andre forfattere – om vårt arbeid, ønske om mer objektivitet i min kamp for fred. Jeg tenker at min penn er mektig. Jeg er i smerte, men beholder mitt mot. Jeg lar ikke håpløsheten overvinne meg. Jeg ser frukten av mitt arbeid; sagt i Bibelen at treet som er ikke produktiv blir kastet inn i brann. I dag er jeg nær en viss brann (fattigdom), men jeg vet, som levende menneske at løsningen ikke er å gi opp, fordi min største misjon i livet er å fortsette å skrive.

Det er ikke fordi jeg skriver og vet all ting, men fordi ved å skrive bidrar jeg å redusere uvitenhet og fremme sannhet, rettferdighet og fred. ” Ars Longa; Vita Brevis”, liv er kort men kunst er evig.

Nå til dags lever forfatteren i Norge og jobber med Utrop. TIdligere bodde han i to år med i et sikkerhetleir i regi av FN i Uganda.