Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg

For nesten 400 år siden bodde det flere utlendinger i Kongsberg enn innfødte. Det vakte mindre oppsikt den gang enn det ville ha gjort idag. Norge trengte innvandrerne for å bygge opp nye næringer. Og kontakt med folk fra andre land har nordmenn hatt allerede ganske lenge.

Den som besøker Kongsberg idag kan ikke uten videre forestille seg at byen har vært en av de viktigste i Norge for 200-300 år siden. På midten av 1700-tallet var Kongsberg Norges nest største by etter Bergen og var nesten blitt Norges hovedstad. Tar du en titt inni kirken får du en anelse av datidas rikdom: Kirken har 2400 sitteplasser og er en av Norges største og vakreste. Og på Bergverksmuseet kan du se en av verdens vakreste sølvsamlinger. Ved siden av museet finner du Norges eldste bedrift: Den Kongelige Mynt. Alle norske mynter er blitt produsert i Kongsberg i over 300 år.

Det er sølvet som er kilden til Kongsbergs betydning. 1623 ble det kjent at det finnes sølv på fjellområdet vest for Kongsberg. Kong Christian IV smilte omkapp med sola når han tenkte på rikdommen som sølvet ville bringe til kongehuset. Straks reiste han til funnstedet og grunnla byen Kongsberg og Sølvverket. Men som i mange tilfeller før og etterpå, hadde ikke Norge nok fagkompetanse til å kunne utnytte naturressursene sine. Og som i mange andre tilfeller før og etterpå, hentet Norge fagfolk og arbeidere fra utlandet.

Utenlandsk kompetanse

Norsk oljeindustri ble startet opp ved hjelp av utenlandske eksperter og fagarbeidere. Engelske og tyske glassblåsere sto bak de første norske glassverk på midten av 1700-tallet. Omtrent samtidig bidro finske innvandrere (kvener) til å modernisere jordbruket i Nordnorge. Til papir- og kruttmøller ble det rekruttert nederlendere og tyskere. I tekstilindustrien spilte engelskmenne en viktig rolle. De fleste apotekere kom fra Nederland. Sveitsere introduserte moderne fjøsstell og meieridrift i Norge. Til Kongsberg Sølvverk hentet Kong Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom noen tyskere fra andre gruver i Norge.

Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de aller fleste av de 150 arbeiderne og funskjonærene tyskere. Nordmenn ble lært opp av tyskerne og etter få år ble de første nordmenn ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 var det 150 tyskere og 240 nordmenn. Mot slutten av 1600-tallet steg antallet arbeidere betraktelig, og mange nordmenn fra andre deler av landet kom til byen. Likevel var de fleste funksjonærstillingene, både høyere og lavere, i lang tid etter dette besatt av tyskere.

Et lite stykke Tyskland

Kongsberg ble etterhvert et lite stykke Tyskland i Norge. Alle gruver fikk tyske navn (“Segen Gottes Grube” f.eks), gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på norsk, i Kongsberg rettet en seg etter den tyske bergrettsordningen, tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (“Knappschaft”) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri.

Det var kult å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (“Oberberghauptmann”), hadde opprinnelig et norsk navn. Da han som ung dro på utenlandsreise til tyske bergverk, forandret han sitt norske navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen.

Et nordeuropeisk EU i middelalderen

Det er først i de siste ti år at historikerne (og språkvitere!) har begynt å interessere seg for innvandrernes betydning i Norges historie. I “Nordnorsk Kulturhistorie” (1994) leser vi om og kvenenes innvandring fra Finnland, Pomorhandelen med russerne og fiskevær som ble grunnlagt av skipsbrudne fra Spania. En reisende fra tidlig på 1800-tallet forteller at det ble snakket åtte språk på kaia. Språkvitere som Ernst Håkon Jahr bidro med nye perspektiver på norsk språkhistorie. Mange konferanser handlet om kontakten mellom nedertysk og nordisk språk i hansatida – om språkfellesskapet i et nordeuropeisk EU i middelalderen – fra Novgorod i Russland i øst til London i vest, fra Brügge, Köln og Kraków i sør og til Bergen i Norge i nord.

Et pågående forskningsprosjekt tar for seg afrikanernes plass i Danmark-Norge. På Norsk Folkemuseum i Oslo kan en se utstillingen “Mulighetenes land – Innvandring til Norge 1500-2002”. Utstillingen minner på at EUs prosjekt med fri flyt av mennesker over landegrensene ikke er noe nytt, og at det på 1600-tallet bodde flere utlendinger enn nordmenn i Bergen. Historikerne Knut Kjeldstadli, Grete Brochmann, Jan Eivind Myhre, Erik Opsahl, Einar Niemi, Hallvard Tjelmeland og Sølvi Sogner har holdt på med et tre-binds bokverk om norsk innvandringshistorie som snart skal gis ut. Flere “søringer” ble også minnet på at det har bodd samer i Norge i lang tid før nordmenn.

Myten om at Norge innen få tiår er blitt et flerkulturelt samfunn, er i ferd med å bli avlivet.

Nå virker tyskere og nederlendere kanskje ikke like fremmedartet på nordmenn som somaliere. Likevel: I den nevnte utstillingen i Norsk Folkemuseum får vi vite at katolikker kunne bli møtt med samme mistro og skepsis som muslimer møter i dag og at finske innvandrere ble beskrevet som “barbariske folk” med “mongolsk preg”. Det er heller ikke tvil om at den tyske bergmannskulturen framsto som et “fremmed kulturinnslag” som det var vanskelig å tilpasse seg ifølge historiker Bjørn Ivar Berg. Arrogant oppførsel fra tyskernes side gjorde ikke akkurat samhandlingen lettere. Men de fleste tyske arbeidere ble rask norske og “med røtter i tysk bergmannskultur og norsk bondekultur ble det dannet en egen norsk bergmannsstand”, skriver Berg.

Verdensvante Kongsbergfolk

Innflytelsen fra de tyske innvandrerne merker du fortsatt i dagens Kongsberg. Det finnes tyske familie- og gatenavn, og en kan høre innbyggerne si noe som: “Nå kan vi fange an” (“anfangen” betyr “å begynne” på tysk). Bergmannsdrakten blir fortsatt flittig brukt i bryllup og på høytidsdager. Og de lokale guidene på Bergverksmuseet framhever at det å leve sammen med folk fra andre land – det er folk fra Kongsberg vant til!