Søskenbarn, tvang og forskning

0Shares
Latest posts by stipendiat Anja Bredal, Institutt for samfunnsforskning (see all)

hede.pdf

anjaintervju.pdf

Bedre alternativ finnes ikke. Ifølge Storhaugs kronikk 9. september skal dette nå være vitenskapelig bevist. Realiteten er at mye den forskningen hun indirekte henviser til, like gjerne kan brukes til å gjendrive hennes hovedbudskap.

Underlaget for sine påstander henter Storhaug fra en ”argumentsamling” utarbeidet i 2002 av økonomen Anders Hede ved tenketanken Huset Mandag Morgen i København (baggrundsnotat.pdf). Han har sammenstilt en del forskningsarbeider for å argumentere for det samme budskap som Storhaugs. Mye kan sies om fordeler og ulemper ved søskenbarngifte. Mitt anliggende her er primært å arrestere Storhaug når hun via henvisninger til Hedes ”analyse” påberoper seg forskningen som sannhetsvitne. Siden jeg er en av de forskerne Hede lener seg tungt til, er jeg ekstra forpliktet til å svare.

Hedes prosjekt er dels å dokumentere at søskenbarnekteskap er utbredt, og i noen tilfeller økende både blant etniske minoriteter i Vesten og i deres opprinnelsesland. Dette er ukontroversielt og underbygges relativt greit. Svært mange mennesker i verden gifter seg på denne måten, uten at det i seg selv er et argument for å fortsette med det, men heller ikke for det motsatte. Det er når han skal begrunne sin påstand om at slike ekteskap er tvangsekteskap og derfor må forbys, at Hede får problemer. Her må han radbrekke forskningen for å få den til å passe. Flere av studiene søker nemlig å gjøre skikken forståelig for utenforstående, ved f.eks. å vise hvorfor noen mennesker opplever sitt ekteskap som et familieanliggende og ser sitt søskenbarn som en naturlig og trygg partner. Jeg har vært i kontakt med fire av de forskerne Hede bygger på, to norske og to engelske, og samtlige tar avstand fra hans konklusjoner mht tvang.

Forskere har selvsagt ikke monopol på å trekke slutninger av sine empiriske funn, men det må også stilles krav til de som bruker våre resultater. I mitt tilfelle, som i flere andre, plukker Hede det som passer hans konklusjon fra to rapporter som like godt kunne brukes til å motbevise den. Han har rett i at flere av mine informanter er skeptiske til å gifte seg med søskenbarn, men han unnlater å gjøre oppmerksom på de som finner det uproblematisk. Jeg har da heller ikke gjort en representativ studie, og det blir påfallende når Hede diskvalifiserer lignende kvalitative arbeider med følgende: ”Man kan som forsker få næsten det resultat man vil have ved at vælge, hvad man vil lægge vekt på.”. Det gjelder sgu også for lesere som ham selv og Hege Storhaug! Ett av mine hovedfunn den gang og senere er mangfold og kompleksitet, både i hvordan folk praktiserer arrangert ekteskap og hvordan det oppleves. Om forskningslitteraturen viser noe, så er det at verken arrangerte ekteskap eller ekteskap mellom søskenbarn er tvangsekteskap per se, rett og slett fordi flere av dem inngås frivillig – i de fleste definisjoner av ordet. Og dermed faller grunnlaget for å forby dem bort.

Hede tyr da også raskt til en argumentasjonsrekke der falsk bevissthet står sentralt. Særlig tydelig ble det i en polemikk med undertegnede i fjor (Dag og Tid, september 2002). Mens han stoler blindt på mine data om tvang, avskriver han resten. Når jeg påpeker at flere av mine informanter er innforstått med et arrangert ekteskap er jeg den naive forsker som ikke ser bak mine informanters livsløgn: ”Er det ikke såre menneskeligt, at man i den situation gradvist opbygger og overbeviser sig selv om en historie, hvor man selv har spillet en større rolle, end man har gjort i virkeligheden. Det er især en historie, man holder sig med overfor fremmede nordmænd, herunder forskere, der spørger venligt.” (DT 14.9.02) Selv forstår Hede seg som den objektive analytiker som ”setter seg i andre menneskers sted” og kommer ut med deres innerste tanker og følelser uten å ha truffet eller snakket med dem.

Det er i denne argumentasjonen hans slektskap med Hege Storhaug blir tydeligst. Hun har i utallige sammenhenger vist at hennes kamp for å redde unge mennesker fra overgrep inkluderer kampen for å redde mennesker fra seg selv. De vet ikke sitt eget beste, men det gjør Storhaug. De som kjenner min forskning vil vite at jeg slett ikke mener at tvang er enkelt å definere, ei heller for de det gjelder, noe som er én av årsakene til at presset er effektivt. Det prekære spørsmål her er hva som gir Storhaug og Hede større rett til å definere et ekteskap som tvang enn de som lever i det.

Det største overtrampet begår imidlertid Storhaug når hun sier: ”Forskning viser at kun et forbud mot søskenbarn-ekteskap vil nytte”. Det er uforståelig hvilken forskning hun her sikter til. Verken Hede eller andre han henviser til har undersøkt effekten av alternative tiltak mot de problematiske sidene ved søskenbarnekteskap. Da er det adskillig mer interessant at den medisinske eksperten Camilla Stoltenberg, som er en av Hedes kilder, er motstander av forbud.

For selv om forbud ikke er berettiget, ei heller klokt, er det ingen tvil om at ekteskap mellom søskenbarn er forbundet med noen problemer. Dels vet vi at både foreldre og barn kan kjenne seg presset av slekt i opprinnelseslandet til å inngå uønskede ekteskap. Dels øker sjansen for å få barn med medfødte skader. Flere av oss etterlyser et større engasjement fra helsemyndighetene for å ivareta målgruppens krav på saklig og tilrettelagt informasjon, og mye kan gjøres for å styrke den debatt som er i gang i de aktuelle miljøene. Storhaugs utspill er et skoleeksempel på hvordan man ikke fremmer den åpenhet som vi ellers baserer sosial endring på i vårt liberale demokrati. Tvert i mot er det snadder for de som sverger til segregasjon og isolasjon, både blant de som gifter seg med søskenbarn og de som ikke gjør det.