Søskenbarn- og tvangsekteskap

0Shares

tvangsekteskap.jpg

hede.pdf

For noen uker siden brukte jeg ordene ”reduksjonistisk” og ”avhumaniserende” om Anders Hedes ”analyse” av søskenbarnekteskap, presentert i Dag og Tid av Johan Brox. I sitt tilsvar sier Hede at han setter seg i andre menneskers sted. Det gjelder både foreldrene som ikke står imot presset fra sine slektninger og den unge jenta som ikke våger å vise sin motstand – heller ikke til meg som forsker.

Jeg har ikke problemer med å følge Hede i hans case. Det er sannsynligvis flere foreldre som etter press fra sine nærmeste i opprinnelseslandet gifter sine barn med en fattig slektning. Og det er flere unge som synes det er vanskelig å fortelle om press og tvang, akkurat som det er vanskelig å fortelle om at man har vært utsatt for rasisme eller seksuelle overgrep. Jeg er også enig i at analyser av aktører som aktivt forfølger sine interesser er mer menneskelige enn de som framstiller folk som passive ”kulturautomater”. Der det blir reduksjonistisk for meg, er når han impliserer at alle foreldre har den samme enkle motivasjonsstruktur, nemlig ”visum for en fattig fetter”. Og når han i sin ”menneskeliggjøring” av de unge forutsetter at alle deler hans verdier, at de alle helst vil gifte seg med en de har forelsket seg i og funnet helt på egen hånd. Når han så konstruerer samtlige som ikke vil ”innrømme” dette som ofre for autoritære foreldre eller for falsk bevissthet – da blir det avhumaniserende.

Poenget er at det er Hede som har foreslått å forby alle søskenbarnekteskap fordi samtlige i realiteten er inngått ved tvang. Selv er jeg uenig i hans hovedpåstander, og det samme er flere av de forskere han støtter seg på, nærmere bestemt Camilla Stoltenberg, Jon Pedersen, Alison Shaw og Roger Ballard. Vi mener rett og slett at ikke alle søskenbarnekteskap er tvangsekteskap.

Men i Hedes verden er jeg en vennlig, naiv forsker. Jeg forstår ikke at mine informanter overdriver sin innflytelse. De som sier de har akseptert frivillig lider av falsk bevissthet, og i motsetning til Hede godtar jeg deres virkelighetsflukt. Selv har Hede krøpet inn i disse menneskenes hjerner og hjerter og kommet ut med følgende: ”Er det ikke såre menneskeligt, at man i den situation gradvist opbygger og overbeviser sig selv om en historie, hvor man selv har spillet en større rolle, end man har gjort i virkeligheden. Det er især en historie, man holder sig med overfor fremmede nordmænd, herunder forskere, der spørger venligt.” Hede har sågar vært ”til stede” ved mine intervjuer! Det er denne evnen til å ”sette seg i andre menneskers sted” uten å snakke med dem eller overhodet møte dem, som provoserer mest ved Hedes uttalelser.

Som Hede vet, har jeg også informanter som forteller om tvang og press. Men i disse intervjuene er jeg tydeligvis ikke naiv. Hva er det som tilsier at disse er mindre rasjonaliserte og fordreide enn de om frivillighet? Forskjellen er at de traumatiserte informantene forteller en historie som bekrefter Hedes forestilling om virkeligheten. Og det er jo nettopp det som er hovedproblemet ved Hedes analyse – det er kun de som er imot foreldrenes verdier, som kvalifiserer til fritt velgende mennesker. Hede refererer til FNs menneskerettighetserklæring som ”forlanger frit indgåede ægteskaber”. Selv forlanger han at unge mennesker skal innrømme at de er blitt presset og tvunget, selv om de selv ikke ser det slik. Er det til å undres over at noen av dem vil oppfatte dette som autoritært, ja som tvang?

Hede vil ”frisette” unge mennesker fra ”familiens interesser”. At flere av dem opplever seg selv om en del av familien og at grensene mellom egne og andres interesser er mer komplekse, finnes det ikke rom for i hans resonnement. Heller ikke er han åpen for at noen unge mener at deres ekteskap angår foreldrene, at foreldrene har en legitim rolle å spille, at det til en viss grad også er deres ekteskap. Eller at kanskje ikke alle deler hans definisjon av verdighet, et ideal om å framstå som et menneske som tar sine valg alene, fritt for enhver delaktighet fra andre, på eget ansvar. Hva med de som ser på et ansvarlig menneske som en som klarer å forene egne behov med behovene til de som står henne nær? De som vil dele ansvaret med flere. Er dette per definisjon ufrihet? Hva hvis vedkommende insisterer på at det er dette som er frihet? En slik innstilling utelukker slett ikke konflikt mellom den unge og foreldrene, men det betyr at analysen må blir mer kompleks enn Hedes.

Slik jeg ser det, er hovedforskjellen at jeg er mest interessert i å forstå de unges opplevelse av beslutningsprosessen, mens Hede mener slike ”subjektive” vurderinger forstyrrer en beskrivelse av ”virkeligheten”. Sånn sett kan Hedes kritikk av min forskning leses som en standard innvending mot kvalitativ forskning. Jeg diskuterer gjerne slike kunnskapsteoretiske spørsmål i en videre sammenheng, men det blir uvitenskapelig når Hede reserverer begrepet ”feilkilde” til de intervjuer han ikke selv kjenner seg igjen i og som ikke passer inn i hans analyse.

Til slutt, forestill deg at du har tatt en beslutning som du mener er til det beste for både deg og de du er glad i. Det var vanskelig, mange hensyn måtte veies opp mot hverandre, og mange hadde meninger om hva du burde gjøre – både brune og hvite, kjente og ukjente. Du er stolt over at du likevel klarte å finne en vei som føles riktig, alt tatt i betraktning. Forestill deg så at du leser i Dag og Tid at en fremmed mann sier at du egentlig ikke har valgt. Du er et offer, men du vet det ikke selv. Forestill deg det.

(Opprinnelig publisert i Dag og Tid. Re-publisert med forfatterens tillatelse)