– Leger Uten Grenser føler et sterkt ansvar på vegne av de mange menneskene som daglig lever midt oppe i en humanitær katastrofe å fortelle om deres vonde og vanskelige skjebner som dessverre ikke når opp i mediene, sier styreleder Atle Fretheim i Leger Uten Grenser.
I fjor ble det registrert 3 millioner dødsfall som følge av AIDS, mens 2 millioner mennesker døde av malaria. Faktisk dør det et afrikansk barn av malaria hvert 30. sekund.
Fretheim viser til at den økende frykten for angrep også mot humanitært personell i felt kan være noe av årsaken til at journalister ikke lenger ønsker å rapportere bredere fra noen av verdens mest urolige og farlige områder.
En undersøkelse gjennomført av MSF i USA viser at de 10 mest underrapporterte sakene på listen til sammen bare utgjorde 30,2 minutter på de tre største amerikanske tv-stasjonene i fjor. 7 av de 10 sakene fikk til sammen bare litt over 3 minutter.
-Det rapporteres for eksempel om Nord-Korea, men dessverre sies det lite eller ingenting om den katastrofale nøden og matmangelen for landets millioner av innbyggere. Usynlig er også rapporteringen om hva som skjer med dem som blir tatt eller sendt tilbake fra Kina – men vi vet at både fengsel, omskoleringsleire og henrettelser venter desperate nordkoreanske flyktninger som blir tatt.
Listen, som ble offentliggjort torsdag, setter også søkelys på medienes manglende omtale av de vanskelige forholdene for sivilbefolkningen i Nord-Korea og Somalia, og en ny krig i Elfenbenskysten som har lagt et helsevesen i ruiner.
Her er Leger Uten Grenser sin liste over de 10 mest underrapporterte sakene i 2003 som ikke nådde opp i nyhetsbildet i fjor:
Tusenvis søker beskyttelse i Tsjad
Langt unna avisoverskriftene raser to av de mest voldelige konfliktene i verden langs Tsjads grenser. Titalls tusen mennesker er drevet på flukt fra Sudan og Den sentralafrikanske republikk på grunn av krig. De fleste har flyktet til det lutfattige nabolandet Tsjad. Fra januar til mars søkte flere enn 40 000 mennesker beskyttelse sør i Tsjad etter at et kupp i Den sentralafrikanske republikk skapte fullstendig kaos. I juli stod 95 00 mennesker og banket på Tsjads østlige grense. De flyktet fra borgerkrigen i Sudan. De rakk å ta med seg svært lite eller ingenting da landsbyene deres ble angrepet av kamphelikoptre og lokal milits. Husene ble jevnet med jorden og avlingene brent. Hjelpen har vært utilstrekkelig og kommet sent. Kun en håndfull hjelpeorganisasjoner har engasjert seg.
Undertrykkelse av sivile tsjetsjenere
Russiske myndigheter kaller det «Kampen mot terrorisme». Konflikten i Tsjetsjenia rammer fortsatt sivilbefolkningen hardt. Krigen fortsetter, og det kommer daglige rapporter om overgrep, vilkårlig fengsling og forsvinninger. Om lag 200 000 mennesker har forlatt hjemmene sine og bor i teltleire i Tsjetsjenia eller de russiske naborepublikkene Dagestan og Ingusjetia. Trakassering og overgrep er vanlig. Målet er å presse flyktningene til å dra tilbake til det borgerkrigsherjede Tsjetsjenia. Myndighetene i Ingusjetia stengte flere leire i fjor. Det gjorde at 30 000 mennesker ble presset tilbake til krigssonen i hjemlandet. I februar intervjuet Leger uten grenser 3000 familier. 98 prosent av dem sa at de fryktet for livene sine dersom de måtte dra tilbake til Tsjetsjenia. Likevel fortsetter trykket. Myndighetene påstår at ingen tvinges til å dra hjem. Men i virkeligheten stanser de alle forsøk på å finne alternative tilfluktssteder. I tillegg har myndighetene satt opp byråkratiske hindringer for hjelpeorganisasjonene. Volden mot sivile rammer nå også bistandsarbeidere. Arjan Erkel er sjefen for Leger uten grensers innsats i Tsjetsjenia. Han ble bortført i Dagestan i august 2002. Fortsatt holdes han som gissel. Volden og sikkerhetstruslene gjør det nesten umulig å drive effektivt hjelpearbeid i Tsjetsjenia.
Vold i Burundi
Borgerkrigen i Burundi har pågått i ti år. De sivile har hele tiden vært offer for systematisk vold som aldri synes å ta slutt. Forventet levealder har sunket fra 60 til 40 år. Det skyldes ikke minst at 300 000 burundiere er drept. Håpet om fred vokste for to år siden da det ble inngått en avtale om maktfordeling. Men siden har kampene bare fortsatt på landsbygda og i byene. Det finnes kun én lege per 100 000 innbyggere. Det er en av de dårligste legedekningene i verden. Da sier det seg selv at flertallet av befolkningen fullstendig mangler et helsetilbud. I de områdene regjeringssoldater og opprørsgrupper kjemper meldes det daglig om overgrep mot sivile. At soldater voldtar kvinner og barn er blitt helt vanlig. 790 000 burundiere har søkt tilflukt i nabolandene. Myndighetene her forsøker å presse flyktningene hjem igjen. Det er satt i gang prosjekter for hjemvendelse. Men de er dårlig organisert og mangler penger. I hovedstaden Bujumbura ble den skjøre freden for alvor smadret i fjor sommer da FNL-geriljaen bombet byen. FNL er den eneste opprørsgruppen som ikke har godtatt avtalen om maktfordeling. Flere hundre mennesker ble drept i det ti dager lange angrepet i fjor. Siden da har angrep mot sivile fortsatt både i hovedstaden og på landsbygda. Dette understreker at ingen er trygge selv om det eksisterer en fredsavtale.
Internt fordrevne og isolasjon i Colombia
Borgerkrigen i Colombia har nesten blitt usynlig for resten av verden. Men påvirkningen kampene har på colombianerne er overtydelig. Ifølge uoffisielle tall er tre millioner mennesker drevet på flukt fra sine hjem. Mange lever under elendige forhold. De mangler vann, strøm og får ikke dekket andre grunnleggende behov i blikkskurområdene utenfor de store byene. Stadig flere drives på flukt. Grunnene til det er mange: konflikter om jordeiendom, brenning av avlinger på grunn av krigen mot narkotika, trusler fra halvmilitære grupper og regjeringssoldater. Overbefolkning og akutt fattigdom øker. Dermed vokser helseproblemene som igjen fører til utnyttelse og seksuelle overgrep. Byene er også plaget av umotivert vold. De som ikke har forlatt hjemmene sine, forsøker å skape et liv for seg og sine på den isolerte landsbygda. Kampene har avskåret dem fra de mest grunnleggende helsetjenestene. De er derfor mer sårbare for sykdommer og kronisk underernæring.
Krig og forsømmelse i Den demokratiske republikken Kongo
I 20 år har verden oversett borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo. Flere millioner mennesker er drept, og infrastrukturen i landet er på det nærmeste lagt i ruiner. Enkelte anslår at tre millioner mennesker har mistet livet bare de siste fem årene i et land på størrelse med Vest-Europa. De fleste har dødd av sykdommer og sult som skyldes krigen i landet. Blodbadet øst i landet fikk medienes oppmerksomhet i fjor vår. Men terroren mot sivile i områdene rundt ble knapt nok registrert. Her kjemper rivaliserende grupper om kontrollen. Disse får vekselvis støtte fra nabolandene. Kampene rammer i hovedsak sivilbefolkningen som er fanget i en massiv humanitær katastrofe. De vitner om en menneskelig lidelse det ikke er mulig å forestille seg. Men det er ikke bare terroren i de østlige områdene som gjør at befolkningen lider. I resten av landet dør tusenvis av mennesker på grunn av underernæring, sykdommer og den nesten totale mangel på grunnleggende helsetjenester.
Malaria tar flere liv
Hvert år dør mellom én og to millioner mennesker av malaria. De fleste er barn i Afrika. Faktisk dør det et afrikansk barn av malaria hvert 30. sekund. Det vil si nesten 3000 hver dag. Resistens har gjort klorokin ubrukelig og sulfadoxine-pyrimethamine mindre og mindre effektivt. Det finnes en alternativ behandlingsform som kalles ACT. Den kombinerer artemisinin (ekstrakt fra en kinesisk plante) med andre malariamedisiner for å minimere muligheten for resistens. De fleste leger og malariaeksperter er enige om at ACT er den beste metoden for å behandle malaria i dag, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har anbefalt denne behandlingen siden 2001. Men den er «dyr», og det forklarer hvorfor ACT ikke er tilgjengelig for barn som dør av malaria hver eneste dag. En ACT-behandling koster faktisk ikke mer enn én dollar. Dersom metoden ble brukt mer hadde nok prisen falt ytterligere. Likevel fortsetter internasjonale givere og lokale myndigheter å kjøpe klorokin og sulfadoxine-pyrimethamine. De tilbyr døende pasienter medisiner de vet ikke virker.
Somalia
Overgrep, flukt, tørke og flom har med jevne mellomrom rammet sivilbefolkningen i Somalia de siste ti årene. Siden det ikke finnes noen anerkjent sentralmakt, har dette ført til stillstand i jordbruket og ekstrem fattigdom. 800 000 mennesker flyktet fra Somalia i 1991 og 1992. Halvparten er fortsatt flyktninger i nabolandene. Innenfor landets grenser bor det samtidig 450 000 internt fordrevne. De forsøker å skrape sammen det de kan for å overleve i flyktningleirene. Rett som det er fanges sivile i kamper mellom myriaden av klanbaserte militsgrupper. Regjeringen har ingen innflytelse og det kommer lite hjelp fra utlandet. Flere steder har derfor helsevesenet helt sluttet å fungere. Dette har rammet kvinner særlig hardt. Flere kvinner dør i barsel i Somalia enn i noe annet land i verden. Mangel på sanitære forhold og vaksiner fører til hyppige utbrudd av kolera og meslinger. Den pågående konflikten og mangel på penger hindrer bistandsorganisasjoner i å tilby effektiv hjelp.
Undertrykkelse av nordkoreanske flyktninger
Politisk undertrykkelse og kronisk mangel på mat har tvunget tusenvis av nordkoreanere til å risikere arrestasjon og strenge represalier. Men de gjør alt de kan for å flykte til Kina og forsøke å skape seg et nytt liv der. Men det er ikke enkelt. Kinesiske myndigheter anser dem nemlig som ulovlige innvandrere. Flere av dem rekker aldri frem til FNs Høykommissær for flyktninger for å søke asyl. Nordkoreanere i Kina må gå under jorden. Dersom de blir avslørt risikerer de å bli sendt hjem igjen. Der venter alt fra fengsel i omskoleringsleire til henrettelse. Kinesiske myndigheter anser det som straffbart å hjelpe nordkoreanske flyktninger. Håndhevelsen av denne politikken ble intensivert i 2001. Tusenvis av flyktninger er tvangssendt hjem, mens både nasjonale og internasjonale bistandsarbeidere er fengslet for å ha hjulpet dem. Likevel fortsetter nordkoreanere å ta seg over grensen til Kina i desperat jakt på et bedre liv. FN forholder seg passiv og gjør ingenting for å bedre flyktningenes rettigheter i Kina.
Helse til salgs
Det er allerede vanskelig nok å få behandling her, sier Carmen. Hun er fra Guatemala og i sekstiårene. ? Hvorfor vil ikke USA hjelpe oss? De burde i alle fall ikke gjøre det vanskeligere! Carmen er én av nesten to millioner mennesker med hiv og aids i Latin-Amerika og Karibia, og én av seks millioner mennesker verden over som er i akutt behov for antiretroviral behandling (ARV). Men USA og landets mektige legemiddelindustri har gjort det vanskelig. De har nemlig tatt til orde for strengere patentregler i regionale handelsavtaler som FTAA (Frihandelsområdet for Amerika) og US-Central American Free Trade Agreement (CAFTA). Dermed er det satt en stopper for produksjon av medisiner som er en kopi av originalmedisinen. Slike kopimedisiner er det eneste virkemiddelet som har vist seg effektivt for å senke prisene på livsviktige medisiner. Disse bestemmelsene undergraver Doha-erklæringen fra Verdens Handelsorganisasjon i 2001. Denne gir medlemslandene full rett til å utnytte fleksibiliteten i dagens internasjonale avtaleverk for å ?beskytte folkehelsa og sikre tilgang til medisiner for alle?. Og USA stopper ikke med de amerikanske landene. Nye handelsavtaler med Marokko, Thailand og fem sørafrikanske land kommer sannsynligvis også til å inneholde bestemmelser som begrenser muligheten til å lage kopimedisiner. Denne utviklingen viser at økonomisk profitt kommer før folks helse, og gjør livreddende behandling til en luksus mennesker som Carmen ikke har råd til.
Helsevesen i ruiner i Elfenbenskysten
Det brøt ut borgerkrig i Elfenbenskysten høsten 2002. Helsevesenet brøt sammen og mange ble drevet på flukt. Sivile i krigssonen ble offer for ekstrem vold fra de krigførende partene. Helsearbeidere flyktet og fasilitetene deres plyndret og ramponert. Tilgangen til helsetjenester ble dramatisk redusert for sivilbefolkningen. Flukt, vold og mangel på medisinsk behandling førte til underernæring og utbrudd av sykdommer. Bare noen få år tidligere hadde Elfenbenskysten vært et av de rikeste og mest fredfulle landene i Vest-Afrika. I 2003 opplevde folk vest i landet å få husene sine bombet av ulike militsgrupper. Vold i nabolandet Liberia kombinert med etniske uroligheter vest i Elfenbenskysten tvang enda flere mennesker på flukt. Et år etter kuppet har volden avtatt, men landet er fortsatt splittet. Mange mennesker lever fortsatt på flukt i sitt eget land, tilgangen til helsetjenester er liten og freden er skjør.
(Kilde: Leger uten grenser)
