Ytringsfrihetens grenser

Debatten om ytingsfriheten er oppe igjen. Denne gang fordi filosof Nina Karin Monsen har fått Fritt Ord-prisen, noe mange homofile mener blir helt feil fordi hun krenker homofile, og fordi prisen er med på å legitimere hennes syn og ytringer. Debatten har gått litt på kryss og tvers, og det har ikke alltid vært like enkelt […]

Debatten om ytingsfriheten er oppe igjen. Denne gang fordi filosof Nina Karin Monsen har fått Fritt Ord-prisen, noe mange homofile mener blir helt feil fordi hun krenker homofile, og fordi prisen er med på å legitimere hennes syn og ytringer. Debatten har gått litt på kryss og tvers, og det har ikke alltid vært like enkelt å fatte hva diskusjonen egentlig handler om. Handler det om at Monsen har fått Fritt Ord-prisen, eller om hennes ytringer mot den nye ekteskapsloven og homofile? De to henger selvfølgelig sammen, men det vil nok være mer fruktbart for debatten å holde dem adskilt i diskusjonen.  

For hvis en sier at det er feil av Monsen å mene det hun mener om homofili, så vil det innebære å begrense ytringsfriheten. Men så glemmer en at ytringer som vil begrense Monsens ytringer, nettopp bidrar til å forsterke grunnene til at hun får Fritt Ord-prisen.  

Frihet under ansvar

Med alle rettigheter og alle friheter følger også ansvar. At vi har ytringsfrihet, betyr ikke at vi ikke har ansvar for våre ytringer. Det er nettopp det vi har. Injuriesøksmål finnes fortsatt selv om det kanskje ikke blir brukt i like stor grad som tidligere. For å si det litt enklere, en skal holde diskusjonen på et saklig nivå, en skal ikke krenke, og en skal aller helst argumentere for sin mening, som da automatisk vil fungere som argument mot din motparts mening. Se på det som en meget kort innføring i diskusjons- og argumentasjonsteknikk.

Mens Monsen får pris, blir Ahmadinejad latterliggjort og tilsidesatt for å ytre sitt verdensbilde.

Mange mener da at Nina Karin Monsen krenker homofile gjennom sin retorikk, og derfor blir det feil å prise denne form for ytringer. Altså er en ikke mot selve fremsettelsen av ytringen, men at ytringen ”hedres” med en pris.  

Grenser for hvem?

For å utvide perspektivet her litt: Tidligere i år snakket den iranske presidenten på FNs rasismekonferanse. Han benekter som kjent at Holocaust fant sted. Det er hans beskrivelse av hans verdensbilde. Vi i Vesten aksepterer ikke ytringer av den typen, ved blant annet å ikke invitere en forfatter som også mener at Holocaust ikke fant sted til litteraturfestivalen i Lillehammer.

Nina Karin Monsen sier at hun beskriver sitt verdensbilde, og det bør en ha lov til. Men da bør det vel være like gyldig for den iranske presidenten, Ahmadinejad, å beskrive sitt verdensbilde, som for filosof Nina Karin Monsen?  

Mens Monsen får pris for å ha brukt det frie ord og stått opp mot opinionen, blir Ahmadinejad latterliggjort og tilsidesatt for å ytre sitt verdensbilde. De foretar begge den samme type språkhandling.  

Hva har alt dette med ytringsfrihetens grenser å gjøre? Ja, en kan jo tenke litt etter og spørre seg… er det noen grenser for ytringsfriheten, og for hvem finnes de?