Hijab – vår tids pønk?

Ikke ensidig: premissen hijabdiskusjonen har ofte vært at den som bærer plagget er undertrykt. Kanskje bør man heller se på dette som unge jenters måte å gjøre opprør mot samfunnet på?, spør kommentatoren.
Foto: kikei.tumblr.com
Hijabdebatten er for mye preget av fokus på religion og kultur, og for lite på opprørstrang.
0Shares

Året var 1977. Sex pistols, ledet av kontroversielle figurer som Johnny Rotten og Sid Vicious, ledet an i pønkrockbølgen som tok over hitlistene. Fedreland og dronning ble latterliggjort, ølglass og spyttklyser kastet inn på scenen. I det hele regnes  pønkbølgen av mange som en subkulturell reaksjon på et hardt samfunnsklima. Et flertall av sosiologer har gitt uttykk for at økonomiske nedgangstider  faktisk fører til mer kreativitet, til et større mangfold av ukonvensjonelle standpunkter og til mer opprør blant enkelte. Uten det sene 70-tallets kriser hadde man aldri fått det klimaet som katalyserte for pønken.

Nå, flere tiår etter, opplever vi mer eller mindre samme situasjon. En økonomisk krise som har vart i fire år i størstedelen av den vestlige verden har gitt nye tanker, nye subkulturer og nye samfunnspolitiske føringer og realiteter. I en slik kontekst bør man også se på hijabdebatten.

Viser finger´n – på hodet

Bytt ut fingeren man viste en materialistisk foreldregenerasjon med fingeren disse jentene viser skjønnhetsidealer og islamofobe holdninger.

Siden 9/11 har det blitt vanskeligere å være muslim, både i Norge og Vesten. Å stadig måtte ta avstand fra det ene eller andre, og forsikre seg om at man ikke er “ekstrem” sliter og tærer på. Å gi opp og bli en del av den negative selvoppfyllende profetien om muslimer er til slutt det letteste.

Land som Frankrike har bannlyst offentlig bruk, med en megabot som straff. Flere kan følge etter. Men om det vil føre til at færre kvinner vil gå med hodet dekket er en helt annen sak. Forbuden frukt tiltrekker, og jeg tror mange jenter vil fortsette å benytte anledningen til vise både forbud og folks negative holdninger fingeren ved å svøpe seg i dette omstridte plagget.

Hijab er ikke bare blitt religions- og identitetsmarkør i tiåret som har gått etter terrorangrepene i USA og krigene i Irak og Afghanistan. Plagget er også for disse jentene blitt en måte å sjokkere, å irritere, ja rett og slett å føre sitt tenåringsopprør på.

Et mangfold av årsaker

Grunnene til at hvorfor muslimske kvinner velger å ha dekke til seg er svært forskjellige: alt fra personlig gudsforhold, til selvdisiplin, til egenvalgt overbevisning. Men kanskje like viktig er hva slags følelser hijabbruken fører til blant oss som står på “utsiden”. En fersk studie fra Massachusetts College of Liberal Arts viste at ikke-muslimer for det meste reagerer negativt, men også svært forskjellig. Noen kvinner får nysgjerrige blikk, andre blir behandlet som terrorister, spurt om de er nonner, eller om de er allergiske mot solen. Hijabbruk og hijabdiskusjon må for all del finnes; men ikke på samme endimensjonale måte som tilfellet har vært hittil. 

Jeg velger selv å se utifra den subkulturelle vinklingen. Jentene som går med dekket hode, får samme negative fremstillingen i pressen som pønkrockerne fikk i sin tid. Bytt ut spyttklysene fra fulle publikummere på konsertscenen med måten man blir truet på av slibrige mannfolk ute på gaten. Bytt ut fingeren man viste en materialistisk foreldregenerasjon med fingeren disse jentene viser skjønnhetsidealer og islamofobe holdninger. Bildet er overraskende likt, selv om den historiske konteksten er helt annerledes.

Hijab er opprør, og hijabjentene vår tids Sex Pistols. Om vi er enige i det eller ei, er en annen sak. Rock on.