Godt og mykt innspill i tvangsdebatten

Straffbart: tvangekteskap er en straffbar handling som enkelte påberoper seg en kulturell rett til. Noen ganger kan dialog være et godt virkemiddel for å motvirke dette uvesenet, mener kommentatoren.
Foto: Aliks Jendlent
NOVA-rapporten Erfaringer med dialog i tvangsekteskapssaker er et godt innspill i kampen mot dette uvesenet.
0Shares

Ifølge den 120-sider lange rapporten gjort på oppdrag av IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) så er det et stort behov for familiearbeid, i betydningen informasjon, hjelp og støtte. Her diskuteres dialog som metode og beskrivelsen gjennom åtte detaljerte eksempler viser hvordan endringsarbeid i familier kan foregå.

Forskerne påpeker at noen ganger kan brudd med familie fra den tvangsutsatte være til hjelp for å få i gang denne dialogen. Også politiets rolle er gjenstand til drøfting. Er det slik at man bør gripe før en straffbar æresrelatert voldshandling gjøres, eller skal man denne dialogtaktikken som en del av det forebyggende arbeidet?

Handler ikke om assimilering

Etter å ha skumlest de viktigste punktene virker dette for meg som et godt gjennomført stykke arbeid med en ærlig hensikt om å åpne opp en saklig diskusjon om det som er et av det flerkulturelle Norges mest tabubelagte emner. Nemlig at livspartnervalg ikke er et privatanliggende, men noe som berører hele familien og resten av slekten, både her, i opprinnelseslandet og eventuelt et tredje eller fjerde land, hvor medlemmer av samme slekt og storfamilie holder til.

Her ser jeg et positiv paradigmeskifte. Et flerkulturelt Norge handler om felles respekt for hverandre, og ikke om å få et kulturrelativistisk grønt kort til å gjøre slik man vil. I sine ytterste konsekvenser er tvangsekteskap en straffbar handling i Norge. Og hvis man ikke tror det så gå å spør de fengselsdømte foreldre og søskenbarn fra Skedsmo, som forsøkte å tvangsgifte bort familiens eneste datter på 13.

En slik debatt er det norske samfunnet mer enn modent nok til å kunne ta og takle, uten at enkelte røster skal komme med patetiske beskyldninger om mangel på kulturell forståelse. Å være kritiske eller negative til ulike kulturers praksiser er ikke det samme som å være kritisk til flerkultur eller for assimileringsvennlighet.

For mye dialogfokus?

Samtidig føler jeg rapportens dialogfokus i seg selv blir litt vag. Ifølge rapporten sies det at “skriftlige avtaler kan være en god metode for å fokusere dialogen og sikre at det kommer noe konkret ut av den, samt forplikte de involverte”. For meg virker det som et ønske fra forskernes side at familiene å kunne resonnere seg frem til en mer “akseptabel tankegang”.

Jeg ser på dette som en smule naivt. Her har vi å gjøre med mange generasjoners vedtatte normer og sannheter om at det er lov å gripe inn i den enkeltes indivduelle frihet. Selv når det går på bekostning av norsk straffelov. Jeg også skjønner at dialogtaktikken i mange tilfeller kan være egnet. Men så må også forskerne skjønne at dette er tankegang som ligger så langt inni hjerterota at det noen ganger ikke holder med dialog, men med aktiv og positiv konfrontasjon.

En god begynnelse, for all del. Og jeg gleder meg til fortsettelsen. For hvis vi i Norge skal bekjempe dette uvesenet, så må det uansett ut i offentlighetens lys.