Steile fronter og sur status quo

Økt konfliktnivå: Kaffekoppen avbildet her selges på en bar i Falklandshovedstaden Stanley og viser et imaginært kart over Sør-Amerika hvor Argentina er fjernet og erstattet med "Sea of Shit". Bildet er symtomatisk med en mer tilspisset retorikk mellom britiske og argentinske myndigheter om øygruppen.
Foto: facebook.com
Falklandskonflikten har gått inn i en fastlåst og storpolitisk preget fase.
0Shares

I disse dager er det 30 år siden Argentina invaderte den britiske besittelsen Falklandsøyene. Øygruppen i Sørishavet ble verdensnyhet i 74 dager. Krigshandlingene endte med flere tusener drepte og skadede på begge sider. Margaret Thatchers vaklende konservative regjering profitterte på seieren, mens i Argentina fikk krigsnederlaget slutt på syv års militærdiktatur.

Når vi skriver 2012 er øyene fortsatt i britiske hender, mens argentinerne på sin side hevder fortsatt at øyene rettmessig tilhører dem. Sistnevntes krav på Falklandsøyene, eller Las Islas Malvinas som de heter på spansk, har en historisk bakgrunn. Etter at Argentina ble selvstendig i 1816 så man på både fransk, spansk og britisk herredømme som en siste rest av kolonialisme. Følelsen av nasjonal ydmykelse har vært argentinernes fremste drivkraft. Her har tankegangen vært at øynene, som ligger nærmere den sørligste delen av kontinentet enn Storbritannia, må tilbake til “moderlandet” for enhver pris.

Åpning..og så tilbake til hardretorikken

90-tallet ble en relativ rolig periode. Storbritannia og Argentina gjenopptok i 1989 sine diplomatiske forhold under den såkalte paraplyenformelen, som sier at ingen av de to landene ville blande seg inn øygruppens suverenitetstvist. I en periode ble til og med det åpnet fly- og skipsruter mellom øyene og det argentinske fastlandet, og man lettet på restriksjonene til argentinske krigsofres familier for at de kunne komme og besøke sine falne slektninger i den argentinske krigsgravlunden i nærheten av Port Darwin. For bare ti år siden, i markeringen av krigsutbruddets 20-årsjubileum, besøkte prins Andrew gravlunden. Gesten ble av det internasjonale samfunnet ble sett på som et utstrakt hånd til den gamle fienden.

Nå er tonen blitt en helt annen. Men nå handler det ikke lenger om jord og stolthet, men om fiske og olje. Situasjonen snudde seg da britene gikk inn for 25 årskonsesjoner i fiskesektoren og i tillegg anla planer for oljeborring. Etter det store økonomiske kollapset i 2001 har også argentinerne blitt regjert av ulike sentrum-venstreorienterte konstellasjoner. Nå avdøde eks-president Nestor Kirchner og hans enke Cristina Fernandez børstet støv av gammel patriotisk retorikk, og brøt med paraplyformelen. Saken om Las Malvinas er uten tvil kanskje det eneste alle argentinere, uansett politisk overbevisning, kan samles om. Og når land som Chile og Brasil, som i perioder selv ofte har hatt et anstrengt forhold til Argentina, nå støtter nabolandets krav, så gir dette fornyet selvtillit.

Viker ikke unna

Lokalbefolkningen på øyene består av 70 prosent med britisk avstamning. Disse velger å se på seg selv som øyboere uten noe annet tilknytning til europeisk og britisk kultur enn språk og hudfarge, samtidig som man liter seg på den britiske kronen som garanti for at “den falklandske levemåten” skal fortsette i beste velgående. Samtidig er de innbitt på å forsvare øyene sine til siste slutt, akkurat som de gjorde for 30 år siden. Følelsen av å bli brukt som brikker i et storpolitisk spill preger falklandernes hverdag, og alle mulige ettergivelser fra britisk side vil bli sett på som en form for “forræderi”

Kan FN på lang sikt bli løsningen? Organets spesialkomite for avkolonisering har prøvd å få til en dialog mellom begge parter, men til fånyttes. Britene er ikke engang medlem i denne spesialkomitéen. Nå to land står så steilt på sitt, og når en av de overnevnte partene brøt med en internasjonalt vedtatt avtale ser jeg ingen som helst forhåpning til noe annet enn et status quo.