Kunsten å leve med brannfare

Grønland ble røyklagt: undersøkelsen av Olafiagårdsbrannen har såvidt startet, men kommentarforfatteren ser flere likheter mellom denne og brannen på Urtegata for fire år siden, og mener ting ikke har blitt stort bedre når det gjelder forebygging.
Foto: Claudio Castello
Nok en storbrann har rammet sentralt på østkanten. En kan konkludere med at branntolkning og brannopplæring er viktigere enn noensinne.
0Shares

Lørdag kveld dekket et nådeløst og stinkende røyksky over Grønland, et røyksky som kunne sees over store deler av byen etter at en storbrann i 12. etasje på Olafiagården brøt ut. Til tross for at store deler av Grønland ble sperret var det mange skuelystne tilstede som gjorde politiets og brannvesenets arbeid vanskeligere enn forventet.

I skrivende stund undersøkes det om hva som kan ha ført til denne fryktelige hendelsen. Brannen raderte vekk så å si hele toppetasjen i blokken, som stort sett består kun av leiligheter. Høyde- og vindfoholdene gjorde sitt til at man måtte bruke ekstraressurser på slukningsarbeidet. Ifølge Brannvesenets egen Twitter-side hadde man ikke kontroll over den voldsomme brannen før nærmere klokken ett natt til søndag. Sperringene ble opprettholdt til langt ut på søndag, ettersom det fortsatt falt takplater ned i gaten.

Som Tøyen-brannen

Takk og lov for at ingen ble skadd denne gangen. Intensiteten på flammene og røyken kunne nemlig minne om den horrible storbrannen på Urtegata på Tøyen for fire år siden, som da endte med seks omkomne. Kommunikasjonsproblemer mellom brannvesen og beboere var en av grunnene til at det gikk så galt, og til at førstenevnte fikk opp øynene for en mer flerkulturelt tilrettelagt brannbekjempelse. Likevel har det seg slik at det ofte er boforhold og sosial status som avgjør negativt.

I 2010, to år etter katastrofen på Urtegata, to år etter at flere gårdseiere lovet bot og bedring, kunne Oslo Brann- og redningsetats aksjon vise til nedslående resultater. Særlig i de eldre bygårdene i indre øst, hvor et stort antall ikke-vestlige innvandrere bor, var problemene store. Gjenmurte rømningsveier, utette dører, utkoblet brannvarslingsanlegg, ødelagte røykvarslere og livsfarlige “kreative” elektriske løsninger. Jeg tror knapt ting er blitt bedre siden dengang.

Eiendomsspekulasjon, fremleie og matkultur

At ikke-vestlige innvandrere på indre øst, på lik linje med andre økonomisk ressursvake grupper, har dårligere bostandard enn gjennomsnittet er ingen hemmelighet. Temaet har også blitt i sterkere grad diskutert som følge av den stadig økende arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene. Flere stygge branner i de såkalte “polakkbrakkene”, og ellers uforsvarlige boforhold har vært et viktig referansepunkt.

En kikk på de fleste nettavisers debattforumer gir et (subjektivt) innblikk i hvordan folk i ulike borettslag på indre øst oppfatter sin egen situasjon. Her fortelles det om hvordan eiendomskonger har latt byggene forfallene, selv nye bygg som Olafiagården. Om elendige brannrutiner, medbeboere med rusproblemer, enslige senile, hyppige utskiftninger grunnet fremleie og ikke minst de “med en annen matkultur og annen måte å behandle kjøkkenet på”.

Skal nye Urtegater og Olafiagårdslignende tilfeller unngås i fremtiden er de overnevnte etatene nødt til å ha langt mere oppfølging. Spesielt når flere av gårdseierne svikter et livsviktig ansvar. At branntolketjenestene må utvides har mange argumentert for. Samtidig er det slik at ingen kampanjer i verden vil ha noe som helst effekt hvis ikke folk får grunnleggende opplæring i brannhåndtering. Et brannfritt og sikker bomiljø er et felles minste multiplum- enten man heter Ola eller Ali.