Segregert scene for fredsprisvinner

Hver sin kant: scenene til ERAS-festivalen og Nobels Fredssenters var strategisk plassert på hver sin side. Ikke tilfeldig, hevder kommentarforfatteren.
Foto: Claudio Castello
Fredssenteret klarte ikke å samarbeide med noen innvandrerorganisasjoner i Norge om å vise Oslos mangfold for fredsprisvinner Aun San Suu Kyi. Resultatet ble to ulike og segregerte scener.
0Shares

Lørdag skulle bli en stor og viktig dag for Oslo-folket som møtte opp på Rådhusplassen for å hedre at frihetskjemperen fra Burma endelig skulle hedres for prisen hun vant ­­– elleve år på overtid. Elleve år hun ikke fikk forlate hjemmet sitt, hindret av den autoritære militærjuntaen, som ikke lot henne forlate sitt hjem på mange år.

Og de flere tusen kom. Flaggene vaiet, Big Bang rocket og Amnestys generalsekretær talte Kinas myndigheter midt i mot med en innstendig bønn om å la Suu Kyis kinesiske motstykke, Liu Xiaobo, også slippe fri. Store ord ble brukt, om verdighet, om menneskerettigheter og folkestyre. Suu Kyis takk til Norge ble godt motatt, og både nordmenn som burmesere og andre inviterte vaiet begeistrede med sine flagg. Og at takken var berettiget var det liten tvil om. Ingen annet land har stått sterkere ved Suu Kyis og de burmesiske pro-demokratikrefter enn nettopp Norge.

Hver sin side

Samme dag som folkefesten for demokratiforkjemperen fant sted skulle også Oslo bys mangfold vises frem på samme plass under den årlige Eras-festivalen. Ingen annen tilstelning samler like mange av hovedstadens regnbuefarger under samme himmel. Nordmenn, chilenere, pakistanere, kurdere, tyrkere, nigerianere, polakker, you name it. Alle viser seg frem i sine drakter og viser det beste av seg selv. Som samlende kraft begynner ERAS også å bli en stadig sterkere aktør.

Samtidig sitter jeg også med en noe sur bismak. For denne lørdagen kunne både ERAS og UD og Fredssenteret ha gjort til tidenes folkefest for fredsprisvinneren ved å vise henne at Norge faktisk etterlever de verdiene hun sikter til: toleranse, samarbeid og mangfold. I stedet valgte sistnevnte å ha en egen scene til folkefesten som varte i nøyaktig litt over en time. Istedenfor å ha en stor scene og en stor parade, hvor hele det norske regnbuespekteret kunne hylle Suu Kyi, så sto man med to scener ­­– hver på sin motsatte side.

Å mele sin kake

Igjen viser dette mye av tankegangen som preger et arrangementsliv som på papiret skal vise mangfold, men som til slutt ender opp med å gjenta seg i sin ensidighet. Alle, enten de heter stat, kommunale etater eller tenketanker er opptatt av sin egen agenda, sin egen vri og sin egen greie.

Å mele sin egen kake er ingen overraskelse i så måte. Å gå ut av firkantet tenkning og rekke ut en hånd med på en mer ydmyk og samarbeidsvillig måte bør kunne være malen og formålet når så viktige øyeblikk skal feires, av både hvite og brune nordmenn.