Strammere rutiner en nødvendighet

Flyktningespionasje er i strid med både norsk og internasjonal lov. Kommentarforfatteren mener dette må PST i høyere grad prioritere, på lik linje med all annen terrorvikrsomhet innelands.
Foto: Politiets sikkerhetstjeneste
Saken om sudaneren som jobbet som falsk flyktningekonsulent, men som egentlig har vist seg å drive med flyktningespionasje viser at asyl- og fluktinstituttet ikke er noe som finnes for moro skyld.
0Shares

Forrige uke ble en sudaner arrestert og pågrepet for flyktningspionasje av Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Mannen som “poserte” som flyktning skal ved flere anledninger og i hemmelighet har samlet opplysninger om sudanere i Norge, og sendt opplysningene videre til myndighetene i Sudan.

38-åringen er siktet etter straffelovens paragraf 91 a, mens kontaktpersonen hans i den sudanske ambassaden kan bare sendes hjem igjen, grunnet de diplomatiske konvensjonene som beskytter mot straffeforfølgelse.

Første gang siden 70-tallet

Sudans ambassade nekter all innblanding i saken, som nevnes som det første tilfellet av flyktningespionasje i Norge siden 70-tallet.

Flyktningespionasje, en taktikk historisk brukt av diktaturer og andre totalitære regimer, har som formål å undergrave de som allerede har flyktet og som i eksil engasjerer seg politisk for å endre forholdene til det bedre. På en måte er dette en forlenget arm av undertrykkelsen, torturen av staten som begår dette. Og når man har historiske eksempler på at totalitære stater faktisk begår blant annet drap og bortføringer av opposisjonelle, så er dette en slags “statsterrorisme light”. Men like mye et forkastelig brudd mot internasjonalt lov

Flere land bedriver denne praksisen og ifølge PST er mørketallene over slike saker store. Bare i seg selv må dette sees på med den største bekymring.

Setter asylinstituttet i fare

I trygge og velstående Norge er det fullt forståelig, selv post 22-juli, å lulle seg inn i en naiv tankegang om at også resten av verden følger våre Kardemomme-verdier. Sannheten viser seg å være noe helt annet. Når såpass mange entrer Norges grenser viser dette at asylinstituttet ikke er til for moro skyld. Og ved at enkelte offentlige organer ikke ser ut til å gode nok kontrollrutiner på hvem som kan bli ansatt, så settes også det samme instituttet i fare.

Man kan ikke vite hvor mye fortrolig informasjon denne 38-årige sudaneren, denne skjulte håndlageren for Khartoum-regjeringen har samlet inn av fortrolig informasjon som “flyktningekonsulent”. Hvorvidt instanser som UDI og UNE, samt asylmottak og tolketjenester kan være fare for å bli utsatt for denne virksomheten. Selv om de to førstnevnte også har en “skuddsikker” system for å unngå spredning av konfidensiell informasjon, så kan man jo aldri være sikker nok, noe denne saken viser.

PST bør i fremtiden gjøre dette til en langt mer prioritert oppgave. Jeg tror denne sudaneren ikke er den første, men den første på toppen av et isfjell. Til ende og sist handler dette om sikkerhet; og om hvordan denne sikkerheten undergraves når denne subtile og snikende formen for statsterror begås her, foran våre egne øyne. Uten at vi “normale” engang klarer å se det.

38-årigen har gjort ugjenkallelig skade; for diplomaten som måtte reise hjem til Sudan har mye nyttig og kompromitterende informasjon. Jeg tenker på familiene til de flyktningene som er blitt intervjuet. Skrekken som vil møte dem og paranoiaen som sikkert vil prege flyktningemiljøene her i Norge i ettekant av denne skandalen.