Foto: Arbeiderpartiet
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Cecilia Brækhus er verdensmester i weltervekt (66,7 kg) World Boxing Association (WBA), World Boxing Council (WBC) og World Boxing Organization (WBO). Nylig ble hun hedret i sin hjemby Bergen av idrettsbyråd Gunnar Bakke, i tillegg til å vinne åpen klasse under fjorårets Idrettsgala. Livet ser foreløpig ut til å være et stort sammenhengende lyspunkt for den colombianskfødte jenta.
For en måned siden kunne det norske tv-publikummet heie henne frem til seier. Og legger herved trykket på “tv-publikummet”. Norge, ved siden av land som Cuba og Nord-Korea, befinner seg nemlig i den eksklusive klubben av land som forbyr proffbokser. Brækhus tegnet kontrakt med den tyske klubben Sauerland Event høsten 2007, da hun innså at hun ville satse på boksing som levebrød, noe hun ikke får lov til i Norge. Hun har siden dengang bodd i det som best kan kalles for et “idrettseksil” i Berlin.
Sportslig pariakaste
Siden proffboksing er forbudt i Norge, har Brækhus inntil VM-seieren i september aldri fått gratulasjoner eller anerkjennelse fra det offisielle Norge. I motsetning til henne har både Bjørn Dæhlie, håndballjentene og fotball-landslaget fått mer enn en klapp på skulderen fra ymse statsråder.
En må likevel spørre seg om en ny tilnærming er i gjære? Kulturminister Hadia Tajik, som kanskje den første representanten for det offisielle Norge, gratulerte boksemesteren offentlig. Fra medienes side virket det som om Tajiks innspill kunne invitere til en ny debatt om proffboksingens status i Norge. Likevel har hun holdt kortene tett.
– Mitt departement jobber nå med mandatet til et utvalg som vil se nærmere på det gjeldende lovverket, var Tajiks svar til NRK.
Så inntil videre får Brækhus fortsette sitt idrettseksil, som norsk bokser med tysk profflisens.
Gammeldags og diskriminerende ordning
Så langt ligger både Kulturdepartementet og Tajik fortsatt på vurderingsstadiet. Idrettsforbundet sendte et brev til departementet 10. mai i år, der de foreslo at loven om forbud skulle oppheves, noe som vitner om at boksingen i Norge har klart å samle en vennligsinnet fellesfront.
Saken ble i første omgang ble behandlet av Tajiks forgjenger, Anniken Huitfeldt, gjennom en generell stortingsmelding om idrett. Jeg skjønner samtidig også kulturministerens ytterste forsiktighet, for dette er tross alt en idrettpolitisk het potet. Argumentene mot proffboksing har fortsatt sterke støttespillere i Norge, og man frykter blant annet ignorerte dopingregler, svekket medisinsk oppfølging og mulig kampfiksing.
Samtidig mener jeg loven fra 1981 strider mot yrkesfriheten. Unge gutter og jenter som vil velge en boksekarriere får ikke lov til å ha dette som levebrød i Norge. Men hva med dopingskandalene i sykling og langrenn, og kampfiksingen i fotballen? Idretter som er profesjonelt godkjente i vårt land? Hvis man skal bruke de samme utløpsdatopasserte argumentene som man bruker om proffboksingen burde også langrenn og fotball være forbudt. Og da ville nok de fleste insett hvor absurd dette er og slått seg selv med en ordentlig fjespalme.
Tajik har nå makten til å oppheve denne gammeldagse, utestengende og diskriminerende lovordningen. Bruk den. Opphev denne idretteksilen. La Brækhus, og andre talenter med potensiale til å bli proffboksere, vende tilbake og bli igjen.
Vinne eller tape- men i norske haller, foran norske publikummere.
