Foto: Illustrasjon: Wikimedia Commons
- Fortsatt langt frem for reell likestilling på arbeidsplassen - 16.04.2024
- Stortinget avviser opprettelse av asylmottak i tredjeland - 16.04.2024
- FINN kåret Årets inkluderende jobbannonse - 15.04.2024
I en grudig og godt artikkel på Aftenpostens papirutgave skriver man videre at “mange av tiltakene er aldri evaluert og gjentas i stadig nye planer, uavhengig av hvilken effekt de har”. Regningen avisen fremlegger på bordet ligger på rundt 100 milliarder.
Et av prosjektene som brukes som eksempel er Ny Sjanse, et program som i stor grad består av norskopplæring, arbeidspraksis, tiltak og yrkesrettet kurs fra NAV, samfunnsorienterende tilbud, fysisk aktivitet og helsefremmende aktiviteter. Ifølge Integrering- og Mangfoldsdirektoratets (IMDi) egne tall klarte 52 prosent av ungdommene, 37 prosent av hjemmeværende kvinner og 27 prosent av sosialhjelpsmottakerne å få jobb eller fortsette utdanningen sin etter fullført program.
Til neste år skal prosjektet fremstå i en ny utgave, som Jobbsjansen, og som en fast ordning. I tillegg til de 27 millionene som allerede er bevilget til Ny sjanse, foreslår regjeringen å øke midlene med 30 millioner kroner.
Tanken er god, men..
Brochmann-utvalget konstaterte i 2011 i sin (for mange) kontroversielle rapport at økt innvandring, kombinert med aldrende befolkning og sviktende evne til å få innvandrere i arbeid, satte velferdsordningene under press.
Meningene er altså mange og delte. Tidligere integreringsminister Audun Lysbakken forsvarte rødgrønt innsats på feltet med å påpeke at “innvandrere er i nesten like stor grad som resten av befolkningen i arbeid, og i større grad enn i våre naboland”(innlegg i VG høsten 2010). Nesten to år senere kom Fafo-rapporten som gjorde eks-ministeren “sint og bekymret”.
For dette er slettes ingen hokus-pokus. Tallene den siste overnevnte rapporten viste at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn. Kort summert her så har tanken vært god, og utførelsen grei, men resultatene sterkt variable.
Nettverkene teller
Erfaringsmessig for undertegnede viser det seg at de (få) flerkulturelle og nordmenn med annen familiebakgrunn som har klart å slå seg igjennom på jobbmarkedet, til stillinger som virkelig gjenspeiler deres evner og kompetanse, er fordi de har tatt egeninitiativ og kontaktet “medhjelpere” som kan gi adgangen til et nettverk.
Og dessverre er virkeligheten slik i dagens Norge at det er nettverkene som teller. En kan bruke milliarder av offentlige kroner til å påpeke, oppfordre og fremheve minoriteters kompetanse, men så lenge Ola ansetter Ola, og ikke engang Vidar, fordi Vidar ikke kjenner Ola, og ikke henger rundt i de samme sosiale sirklene som Ola, så har heller ikke Afzal en sjans i havet.
Brochmann, som igjen har tatt på seg den ubehagelige rollen som policykritiker i sitt felt, kaller de siste meldingene om integrering for “konturløse”. Tiltakene er i min mening de samme gamle, uten mer virkning utover et begrenset spennvidde, akkurat slik det var for 20 år siden.
Skal denne integreringskarusellen, som bærer med seg gode konkrete resultater, men som går i sneglefart, så må de som er ansvarlige på dette feltet gå mer i roten av utfordringene. Utfordringer som fornyer seg underveis, i kulturutvekslingens, kulturklæsjets og globaliseringens tegn. Og da sier det seg selv at man ikke kan gi utbrukte svar fra 1992 i en 2012-virkelighet.
