Endelikt Syria

 
Foto: ilpi.org
– For å få en fredsprosess i Syria må Assad og opposisjonen med. Men fredsforsøkene i Syria kommer ingen vei uten å inkludere regionale aktører som har mest å tape og som har investert mest i konflikten. Bare slik kan Syria og landets befolkning reddes fra en langsom og pinefull død, skriver fredsforsker Cecilie Hellestveit (bildet) i denne artikkelen.
0Shares
Avatar
Latest posts by Cecilie Hellestveit, fredsforsker i ILPI (International Law and Policy Institute) (see all)

Krigen i Syria er inne i sitt tredje år. Bare det siste året har krigen drevet over 1 million nye flyktninger over landegrensene til Syrias naboland, og flere millioner er på flukt internt i Syria. Det er en erklært humanitær katastrofe som tærer hjerterått på Syrias befolkning og i økende grad på Syrias naboland. Syria-krigen er allerede en slags regional slagmark. Trefninger i Tripoli og Beirut, bomber i Tyrkias Hatay-provins og israelske flyangrep på syrisk jord er stadige påminnelser om at volden kan spre seg til nabolandene og sette hele det indre Middelhav i brann. FNs sikkerhetsråd har plassert seg selv på tilskuerplass, med henvisninger til at dette må løses med forhandlinger. Men hvem skal egentlig forhandle om Syria, og hva skal det forhandles om?

Ny og farligere situasjon
Kofi Annans veikart fra juni 2012 er hentet frem fra skuffen. Fjorårets fredsplan legges atter på bordet i Geneve, fordi myehar endret seg i Syria det siste året. Størrelsen på den humanitære krisen og farene krigen representerer for andre land iregionen har endret seg til det verre, noe som øker presset til handling hos stormaktene.

Det har også skjedd en sementering av sunni og shia-muslimske radikale krefter som slåss mot hverandre i Syria. Den sunni-muslimske al-Qaida inspirerte Nusra Fronten har nylig erklært krig mot shia-muslimske Hizbullah, noe som gir grelle utsikter til politisk løsning. Her har USA og Russland sammenfallende interesser – de ønsker verken Nusra Fronten eller Hizbullah som militære vinnere som krever sitt tarv i Syria. Forhandlingene i Geneve representerer derfor en mulighet til å etablere en fredsprosess før Syria-krigen graviterer mot en slagmark hvor sunnimuslimske frontsoldater står mot shia-islams fremste krigere. Skjer det, går krigen over i et nytt og høyere gir, og utsiktene til løsning blir enda mørkere.

Fra folkelig opprør til fraksjonering
Først og fremst er krigen en lokal borgerkrig mellom frender og naboer i Syria. Lokale opprør i et hermetisk lukket landgjorde at opprøret i Syria fra første stund har hatt sterk lokal forankring og lederskap. En slik flat struktur er bra med tankepå formålet – et folkelig opprør for demokratisering. Men den samme strukturen er svært destruktiv når opprøret blir en uthalt væpnet kamp. Hundrevis av militser operer på bakken i Syria i dag. Motstridende agendaer, ulike fremgangsmåter og manglende disiplin gir opprøret liten militær slagkraft og mye intern rivalisering. Det borger dårlig for den disiplin som trengs for å hindre krigsforbrytelser. Det gjør også at innblanding utenifra foregår på måter som er vanskelig å kontrollere for syrerne selv, for det finnes alltid aktører som tar imot hjelp utenfra for å styrke sin posisjon blant rivaliserende fraksjoner. Dette har skapt forhold som gjør at syrere også flykter fra frigjorte områder. Aller mest utfordrende er det imidlertid å bringe fraksjonene sammen som én part til forhandlingsbordet.

Opposisjonen må presses til en forhandlet prosess, hvor noen representerer flertallet av opprørsfraksjonene, mens Assadmå overbevises om at opprørerne kan tale og handle med én stemme – og representere en samlet trussel om Assad ikke forhandler. Norges avtale med opprørerne i slutten av mai er ment å påvirke denne prosessen – som incitament for opposisjonen til å enes, og som nok en sten til presset på Assad om å sette seg til forhandlingsbordet. Utfordringen er å overbevise alle om at ingen har mer å tjene på å utsette forhandlingene nok et år.

Regional drakamp
Men Syria-krigen er også en drakamp om regional innflytelse. Den står mellom Iran som støtter Assad regimet militært, og Saudi-Arabia og Qatar som finansierer store deler av opposisjonens våpenarsenal. Her er Syria kun en ny slagmark. Irak, Jemen, og sågar Afghanistan og Libanon har vært åsteder for maktkamp hvor saudiarabisk kapital og sunni-muslimsk pietisme har stått mot iransk religiøst shia-samhold og politisk aktivisme (også kalt motstandsaksen). Irans økte innflytelse etter at Taliban ble fjernet i Afghanistan og Saddams fall i Irak, har satt Saudi-Arabia i høygir. Denne regionale kivingen er adresserbar, men disse interessene må balanseres dersom en fredsprosess skal ha noen mulighet.

Mer krevende er Syria-konfliktens rolle som en kamp om den arabiske vårens skjebne. Flere land i Nord-Afrika befinner seg i krevende omstillingsprosesser, men våren ble stanset i Syria. Tyrkia og Egypt ønsker likesinnede ved makten i Syria, ogslik bringe våren i havn i Middelhavsregionen. Også vestlige land ser seg til dels tjent med dette. Men dette er ikke en interesse som deles av Saudi-Arabia og Iran, som i denne sammenhengen har påfallende like interesser å ivareta. Utenrikspolitikk er en måte å tilrettelegge for innenrikspolitikk, og både regimet i Saudi-Arabia og Iran frykter vårens kraft på hjemmebane. Dette gjør at sterke krefter som støtter motstanden mot Assad ikke deler den syriske revolusjonensaspirasjoner om et demokratisk Syria. Tvert imot. Og her er det meget krevende å skulle gi Saudi-Arabia eller Iran detsom er i deres felles interesse.

Sekterisk kamp
Enda mer krevende er det at konflikten også er en videreføring av den sekteriske kampen som ble vekket til live i Iraketter 2003. Den skiller verdens mange sunni-muslimer fra en shia-muslimsk akse med senter i Teheran og Bagdad, og somstrekker seg fra Sentral-Asia til Middelhavets strender. Dette er klart den farligste og minst kontrollerbare dimensjonen vedSyria-krigen. For her siver Syria-konflikten sakte men sikkert inn i naboland og skaper latente vulkaner.

Libanon med sine 4 millioner innbyggere huser nå 1 million syrere. Dette er flyktninger som rokker ved Libanons skjørekonfesjonelle balanse etter egen borgerkrig. Flyktningene har for lengst fylt opp naturlige tilholdsteder, og strømmer inni områder hvor lokalbefolkningen støtter deres fiender i Syria. Palestinske flyktningeleire huser syrere fra begge sider, og sunni-muslimske syrere trekker stadig inn i Hizbullahs kjerneområder.

I Irak er har et slags flertallsdiktatur ekskludert irakiske sunni-muslimer fra viktige politiske prosesser i et shia-dominert Bagdad. De vestlige sunni-provinsene i Irak truer med autonomi – og implisitt et nærmere forhold til sine sunni-frender og slektninger over grensen i Syria i en felles front mot shia-regimene i Damaskus og Bagdad. Men den radikale versjonen tjener mest på sekterismen, og er mer bekymringsfull. Den Islamske Staten i Irak (al-Qaida inspirerte jihadister) som har drevet flere irakiske byer som mafia i noen år, hevder å finansiere Nusra Fronten. I april ble den Islamske Staten i Syria og Irak proklamert – altså en slags jihadist-front mot shiaene, som skal strekke seg fra Middelhavet til Gulfen.

Nusra Fronten erklærte full krig mot Hizbullah i mai, noe som selges inn som en front mot Iran (og Satan). Hizbullah har svart med å fremstille sin krig mot Nusra Fronten i Syria som en forsvarskamp av Libanon mot radikale sunnier (og til dels USA og Israel). Både Nusra Fronten og Hizbullah står på mektige lands terror-lister. De som kjemper i front i Syria i dag kanvanskelig inviteres til et forhandlingsbord i internasjonal regi.

Utsatt minoritet
Enda vanskeligere er det at i en regional kontekst er det shia-muslimene som er en utsatt minoritet. I dette perspektiveter shia-islam (Iran, Assad og Hizbullah) en minoritet (15%) omgitt av sunnimuslimer (85%) på alle kanter. De voldsommekampene i Qusair handler om å skape geografisk sammenheng mellom Assads kjerneområde langs Middelhavskysten og Hizbullahs områder i Bekaa-dalen og Sør-Libanon. Å skulle gi noe ved forhandlingsbordet i denne forstand er krevende,for her faller shia-muslimsk sårbarhet i konflikten i Syria sammen med «elefanten i rommet» – konflikten mellom Iran ogIsrael. Og her går partsforholdene fra å være vanskelige til å bli umulige.

Palestinernes skjebne (og de okkuperte Golan-høydene) gjør det umulig for arabere å være på lag med Israel. Iransmedansvar for etnisk renskning av sunni-muslimer i Irak og Syria gjør det stadig vanskeligere for sunnier å holde med Iran.Kampen mellom Iran og Israel er en konflikt hvor sunni-muslimske arabere er ufrivillige statister. Her finnes for øvrig ogsåspiren til den utbredte forestillingen blant sunnimuslimer at konflikten mellom shiaer og sunnier er fremprovosert, drevet oginstrumentalisert av en uhellig allianse mellom Israel, Iran og USA. Forhandlingene i Syria er derimot ikke irrelevante forIsrael-Iran konflikten. Gir man for mye til shiaene (Iran), taper Israel (og atomspørsmålet). Taper Assad og Hizbullah for myeterreng, øker sjansen betydelig for et israelsk angrep på Iran. De mange ulike lagene i konflikten mellom Israel og Iran gjørat dette forholdet må holdes utenfor fredsforhandlingene i Syria.

For å få en fredsprosess i Syria må Assad og opposisjonen med. For å få presset dem til å forhandle og håndheve en avtale,må FNs vetomakter med. Men fredsforsøkene kommer ingen vei uten å inkludere regionale aktører som har mest å tape ogsom har investert mest i konflikten. Dette må dertil skje uten at hovedkonflikten i Midtøsten berøres. Bare slik kan Syria ogdets befolkning reddes fra en langsom og pinefull død.

Artikkelen ble trykket tidligere i sommer i Flyktninghjelpens tidsskrift Perspektiv. Gjengitt med skribentens tillatelse.