Realitetsorientering om asylpolitikken

LIMs generalsekretær, Sylo Taraku, ser bekymringsfullt på utviklingen.
Foto:Privat
Det er kanskje ikke realistisk på sikt å ønske både sjenerøse velferdsordninger og sjenerøs innvandringspolitikk samtidig.
0Shares

Kjære Rune Berglund Steen, leder av Antirasistisk Senter, tidligere kollega og stadige venn!

I et innlegg 4. september kritiserer du meg for å «friskmelde norsk asylpolitikk» og for å være med på å legitimere innstramminger i asylsøkernes rettigheter. Til det er mitt svar at fagpersoner må kunne bidra med sin kunnskap og sine perspektiver til debatten uten å måtte stå til ansvar for mulige politiske konsekvenser av det de sier.

Jeg er av den oppfatning at ytterpunktene i asyldebatten overdriver i beskrivelsene av realitetene i asylpolitikken. Enten er den hjerterå og inhuman, ellers så er den naiv og dumsnill, og ute av kontroll. Det var mitt utgangspunkt da jeg skrev Aftenposten-kronikken som utløste det omtalte intervjuet i Minerva; jeg så et behov for en realitetsorientering.

I ditt innlegg ramser du opp en lang liste over myndighetene synder i asylpolitikken. Listen omfatter alt fra enkeltsaker helt tilbake til 2006, til tidligere ”brudd” på UNHCRs generelle anbefalinger eller oppfordringer om varsomhet i Serbia-saker. I veldig stor grad historiske eksempler med liten relevans i en debatt om dagens asylpolitikk. 

Faktum er at i dag blir asylsøknader behandlet rimelig effektivt og raskt (innen en måned i UDI), samtidig brukes det enorme ressurser for å ivareta asylsøkerens behov for omsorg og rettssikkerhet under asylprosessen. (I 2009 var mottaksutgiftene for enslige mindreårige fra Afghanistan betydelige høyere enn den samlede sivile bistanden fra Norge til Afghanistan, som samme år utgjorde 720 mill. kroner). Asylsøkere som får avslag får tilbud om returstøtte for å reetablere seg i hjemlandet. Nekter de å reise, og er det umulig å tvangsreturnere dem, så kan de fortsatt bo på mottak. De kan også kontinuerlig prøve sin sak i Utlendingsnemnda gjennom ”omgjøringsanmodninger”. De som får opphold, får gratis bolig og plasseres i et lønnet toårige introduksjonsprogram. Det er også et faktum i år at nesten 70 prosent av asylantene innvilges opphold – etter behandling i både UDI, der innvilgelsesprosenten så langt i år er på 62 prosent, og UNE der omgjøringsprosenten er på ca. 11 prosent. Situasjonen i landene asylsøkere kommer fra, som for eksempel Somalia, Eritrea, Afghanistan og Irak, har ikke blitt verre, snarere tvert imot. 

Riktige vedtak
Hva om beskyttelsesbegrepet ble ytterligere utvidet og innvilgelsesprosenten gikk opp til 90 prosent? Jeg tror at det ville fortsatt bli oppfattet av noen som feil og umenneskelig at ikke enda flere fikk bli. 

Mitt anliggende handler ikke om flere, eller færre, innvilgede eller avslåtte asylsøknader, men om at forvaltningen skal fatte riktige vedtak. Verken innvilgelse eller avslag skal gis i strid med gjeldende regelverk eller politikk. Det er folket som bestemmer – innenfor rammene av internasjonale forpliktelser. For vi er fortsatt enige om det vesentligste; Norge skal følge internasjonale forpliktelser og asylsøkere skal behandles på en anstendig måte, for eksempel uten å måtte sitte på lukkede mottak i påvente av svar fra UDI.

UNHCRs anbefalinger er relevante og skal veie tungt, men de er ikke forpliktende. Noen ganger er de også inkonsekvente og ulogiske; om alle fra Vestbredden er beskyttelsestrengende, må en logisk slutning være at alle andre som kommer fra områder med lik eller verre menneskerettssituasjon også automatisk har krav på beskyttelse. Det ville i praksis omfatte nesten alle asylsøkere. Ifølge Freedom House er Hviterussland mer autoritært enn Vestbredden, men i dag returneres asylsøkere fra Norge til Hviterussland uten at det blir møtt med kritikk fra UNHCR. Det ville vært bedre om asylvedtak var basert på en individuell behandling, og ikke på en gruppevurdering i forhold til nasjonalitet eller landområde slik UNHCR mener. Utvidelsen av flyktningbegrepet bør ikke ta helt av; en borger i et autoritært regime kan ikke per definisjon ha krav til å bli borger i et demokratisk land. 

Det kan stemme, som du skriver, at personer som har anført å ha vært torturofre har fått avslag, og at de heller ikke har fått hjelp til å dokumentere sine anførsler, men som du vet er det fremtidig risiko for tortur som skal avgjøre utfallet. Det er dermed ikke sagt at systemet er ufeilbarlig. Også myndighetene ser verdien av våkne vaktbikkjer som NOAS og Antirasistisk Senter, og finansierer deres virksomhet. Men det kan ikke være slik at nesten alle asylsøkere med endelige avslag som oppsøker hjelp fra rettighetsorganisasjoner har gode saker. Det er i denne sammenhengen jeg sa at jeg som tidligere asylaktivist sjelden møtte genuine asylsøkere. Det sier seg selv når dem jeg møtte hadde som regel endelige avslag. Så stor mistillit har jeg aldri hatt mot systemet.

Når det gjelder de «papirløse» er jeg ikke negativ til pragmatiske ad hoc-løsninger som kan tvinge seg frem, men er skeptisk til å lovfeste botid i Norge som et selvstendig asylgrunnlag slik flere partier og organisasjoner tar til orde for. Blir innvilgelsesprosenten på nær 100 prosent, gir det ikke mening å opprettholde et saksbehandlingapparat som koster hundrevis av millioner kroner årlig.  

Sammensatt gruppe
Det kommer mer enn 300.000 asylsøkere til EU i året – du får omtrent like mange treff på Google om du søker på ”Festung Europa”. For noen er nesten alle asylsøkere forfulgte og traumatiserte dissidenter og torturofre, andre fremstiller dem som lykkejegere eller velferdsmigranter. De siste ukers fokus på organisert kriminalitet med base i asylmottak, kan dessverre bidra til å styrke oppfattelsen av at mange asylsøkere er reisende kriminelle.

I realiteten snakker vi om en svært sammensatt gruppe. Mekanismer bak asylmigrasjon fra utviklingsland til Vesten er komplekse. Forskere trekker frem strukturelle faktorer som befolkningsvekst, globale forskjeller i levestandard og manglende demokrati som drivkrefter bak migrasjonsstrømmen (de tre d-ene: Demography, Development and Democracy). Asylordningen er som kjent tiltenkt personer som på individuelt grunnlag risikerer forfølgelse i hjemlandet, men har samtidig blitt en mulighet – ofte den eneste muligheten – også for andre med en drøm om et bedre liv i et velstående land i Europa. Den gjennomsnittlige innvilgelsesprosenten i EU er på ca. 25 prosent. 

Troverdighetsvurderinger
Å skille beskyttelsestrengende fra de øvrige er kostbart og krevende, ikke minst med tanke på at de færreste legger frem pass eller id-dokumenter. Saksbehandlerne i UDI har som regel ikke stort annet å basere seg på enn asylsøkerens egen forklaring. En verifisering av asylsøkernes identitet og anførsler i opprinnelseslandet er svært ressurskrevende. Verken innvilgelsesprosenten som så langt i år er på nesten 70 prosent eller praksisredegjørelsene fra våre kontrollorganer tilsier at troverdighetskravene er uforsvarlig strenge. Tvilen kommer asylsøkeren til gode. Eller som UNE skriver på sine nettsider: 

”Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for forfølgelse, og det er vanskelig å oppstille en klar nedre grense i prosent. Det er likevel klart at en svært liten eller teoretisk mulighet ikke er tilstrekkelig.”

Til sammenligning, prøv å tenke deg et forsikringsselskap som gir erstatninger for eiendomstap kun basert på kundenes egen forklaring, uten noen form for dokumentasjon. Tenk i tillegg at kundens forklaring ikke en gang trenger å være mer enn 50 prosent sannsynlig, men mer enn en teoretisk mulighet. Hvem ville kritisert et slikt selskap for å være mistenkeliggjørende eller uforsvarlig streng om de utbetalte erstatning i mer enn 50 prosent av sakene? Etter å ha gitt veiledning om hvordan kravene skulle presenteres på best mulig måte, og samtidig tilbød å dekke advokatutgifter for å klage på et eventuelt avslag. 

Perspektivskifte
Etter å ha sittet på begge sider av bordet, altså både i NOAS og UDI, har jeg erfart at det er mye mer behagelig å være på den snille siden. Mitt perspektivskifte består i at jeg ikke lenger kun setter asylsøkernes interesser i sentrum. For meg er også kapasiteten i det norske mottaksapparatet og landets evne til å integrere asylinnvandrerne viktige og legitime hensyn. Som i utviklingspolitikken bør resultater og konsekvenser være viktigst også i asylpolitikken.

Sverige og Norge har utviklet noen av verdens beste velferdssamfunn, men det gjør dem ikke helt usårbare i møtet med innvandringspresset fra fattige land. Det er kanskje ikke realistisk på sikt å ønske både sjenerøse velferdsordninger og sjenerøs innvandringspolitikk samtidig.

Sveriges innvandringspolitikk er for meg ikke et eksempel til etterfølgelse. Bare i fjor fikk rundt 110.000 utlendinger opphold (25 500 av dem var EØS-borgere). En slik praksis i 10 år vil bety over én million relativt nyankomne innvandrere uten særlig sterk tilknytning til Sverige. Det er verken bra for Sverige eller innvandrerne dersom det ikke er jobber nok å tilby. Resultatet kan bli økte sosiale forskjeller, utenforskap, etnisk segregering og konflikt, slik vi så i Husby i sommer.

Uten velferdsstat – ingen asylordning
En fungerende velferdsstat er en forutsetning for en asylpolitikk som ivaretar de standardene som det forventes at europeiske land skal oppfylle. Standarder som et EU-land som Hellas ikke helt makter å oppfylle. Da det greske asylsystemet kollapset for noen år siden ble landet dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hellas er ikke lenger et attraktivt land som asyldestinasjon, men brukes mest som et transittland for asylsøkere på vei til blant annet Sverige og Norge. Mitt håp er at Norge og Sverige skal fortsette å være attraktive land for asylsøkere, og i stand til å tilby reelle flyktninger et trygt frihavn. For å få til det, og ikke undergrave velferdssystemet, må det være balanse mellom innvandring og integrering. Som igjen betyr en asylpolitikk som ikke tiltrekker større ankomster enn vi klarer å håndtere på en noenlunde forsvarlig måte.

Vi blir kanskje ikke helt enige i hvor grensen mellom omsorg og kontroll skal gå i asylpolitikken, men vi er vel enige i at vi må lykkes med integreringen. I min nye jobb er nemlig integreringen i fokus, og jeg er opptatt av at vi ikke helt mister grepet slik for eksempel Sverige risikerer å gjøre. Videre må vi holde både nasjonalistiske og islamistiske krefter i sjakk og ikke la dem få ødelegge det tolerante fleretniske samfunnet vi ønsker å bygge. Her har Antirasistisk Senter og LIM mye å samarbeide om, og jeg ser frem til det.

Sylo Taraku (født 1973) er generalsekretær i nettverket LIM (Likestilling, integrering og mangfold). Innlegget ble opprinnelig publisert på minervanett.no 12.09. Gjengitt med skribentens tillatelse.