Eurovisions kulturmangfoldige appell

Russiske Manizha fremmer i årets Eurovision et budskap om kvinners rettigheter. Konkurransens appell handler om inkludering, skriver kommentarforfatteren.
I år holdes Eurovision i Rotterdam, med et mangfoldig skue av sangere og budskaper. Samtidig er det en langvarig inkluderingstradisjon som berettiger konkurransens suksess.
12Shares

Første semifinale gikk av stabelen tirsdag og andre går på på torsdag. Finalen holdes på lørdag, hvor årets vinner av sangkonkurransen skal kåres.

Årets Eurovision er en forlengelse av pandemiåret 2020, etter at fjorårets show ble avlyst som følge av smittevernhensyn. Nå er både sangere og publikum tilbake, og ikke minst et mangfold av ulike sanger og stiler.

Flere av årets bidragsytere har flerkulturell bakgrunn med familieinnvandring.

Australske Jessica Alyssa Cerro, med artistnavnet Motaigne, har argentinsk, filippinsk, fransk og spansk bakgrunn. Hun fremførte låten Technicolor virtuelt grunnet Australias strenge karanteneregler.

Israelske Eden Alene har jødiske etiopisk-fødte foreldre som innvandret til Israel under den jødiske masseinnvandringen fra Etiopia. Hun kom seg videre til semifinalen.

Svenske Tusse, eller Tousin Chiza, har kongolesisk familiebakgrunn. Han vant årets Melodifestival 2021, og får representere Sverige under årets Eurovision. I finalen regnes han som en mulig underdog.

Russlands bidrag er laget av Manizha, eller Manizja Dalerovna Sangin. Hun har sentral-asiatisk bakgrunn fra Tadsjikistan og hennes Russian Woman med en sterk feministisk vri, har ført til sterk kontrovers i hjemlandet. Sangen ble blant annet etterforsket av russiske myndigheter for “ulovlige ytringer”.

En av de store favorittene er Destiny fra Malta, eller Destiny Chukunyere. Hun har nigeriansk familiebakgrunn, og kom seg til finalen. Skulle hun innfri, vil hun bli historisk med å vinne både Eurovision og Junior Eurovision Song Contest, hvor hun gikk til topps i 2005.

Ulike identiteter

San Marinos bidrag fremføres av Senhit Zadik, som er født og oppvokst i Italia av eritreiske foreldre.

Tsjekkias bidrag fremføres av Benny Cristo, eller Ben Cristovao, som har angolsk far og tjsekkisk mor. Han er ikke bare sanger, men også idrettsutøver.

Stefania vender tilbake til fødelandet. Hun ble nemlig født i Utrecht i Nederland av greske innvandrerforeldre, og i 2016 representerte hun Nederland under Junior Eurovision.

Vincent Bueno, som har filippinsk bakgrunn, skal representere Østerrike med låten Amen under andre semifinale.

Frankrikes finalebidrag synges av Barbara Pravi, som har iranske og serbiske foreldre. Hun regnes også som en mulig underdog.

Ligget i front

Ser man på historien har Eurovision de seneste årene omfavnet mangfoldet og ulike identiteter lenge før man så dette som en legitim kampsak. Historisk har sangkonkurransen hatt høy kvinnerepresentasjon, og har siden 90-tallet blitt omfavnet av lhbt-samfunnet. Flere artister med ulik bakgrunn har gjort seg godt bemerket.

I 1998 vant israelske Dana International, som den første artisten som offentlig vedkjente seg som transperson. I 2014 vant den åpne homofile Conchita Wurst i kjole og skjegg, samme år som Russlands bidrag ble buet ut av salen, året etter landet vedtok lover som vestlige kommentatorer har beskrevet som lhbt-diskriminerende.

Norge har vunnet tre ganger, alle med flerkulturell innblanding. Hanne Kroghs makker i 1985 var svenske Elisabeth Andreasson, Nocturne vant ti år senere med et folkemusikkinspirert bidrag, hvor vi best husker fiolinsten og iren Finnouala Sherrys solo. I 2009 vant folkemusikken på nytt, med Alexander Rybak, som hilste publikum på sitt hviterussiske morsmål etter at han fikk trofeen.

Inkludering som grunnverdi

Inkludering har lenge ligget som verdi i Eurovision. Spesielt i tider vi lever nå i er det viktig å fremme samhold mellom folk. Først og fremst er dette en sangkonkurranse, men også et fristed til å være seg selv.

For det handler ikke bare om farge og utseende. Vår egen finalist TIX, en rotekte Bærums-gutt, har brukt scenen til å være åpen om sitt Tourettes syndrom, sosial utestengelse og vonde tanker i kjølvannet av syndromet.

Hans åpenhet, slik som når Manizha fremmer kvinners rett, eller man ser Tusse trosse hatkommentarer på hudfarge, er nettopp det Eurovision handler om. Om å kunne inspirere til reell representasjon. Noe konkurransen har lyktes med lenge.