Foto: flickr.com
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Nylig publiserte VGTV en sending der journalist Mads A. Andersen ringer til personer som har ytret seg kritisk om båtflyktningene i Middelhavet gjennom VGs kommentarfelt.
Bakgrunnen skal være at VGs ansvarlige redaktør Torry Pedersen reagerte på at avisens moderatorer stengte kommentarfeltet etter flere “la dem drukne“-kommentarer under en sak om båtflyktningene i Middelhavet.
Ifølge ham var oppringningene helt legitime.
– Kommentarfeltene under artiklene i VG leses av titusenvis av mennesker, og da har du aktivt oppsøkt den offentlige arena. Da er det legitimt å konfrontere deg med dine standpunkter, sier Pedersen i VGs sending.
Formkritikk
Journalist i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, skrev imidlertid på sin Facebook-side at han får en uggen følelse når VG “ringer opp kommentarfelt-troll i egen avis for å drite dem ut på nett-TV”. Han frykter også at stunten kan føre til “ytterligere debattpolarisering”.
En annen som også har meldt seg på formkritikken er ekspert på sosiale medier og medieviter Ida Aalen. Hun peker på at det VG gjør kan sees på som en endring av spillereglene, ettersom ingen regner med å ha gått inn i den offentlige debatten, selv om de kommenterer offentlig. Samtidig er ikke denne endringen udelt positiv.
Saken har altså et tveegget sverd: på den ene siden har man hensynet til privatlivets fred kontra ytringsansvaret. Når man skriver såpass grove (og krenkende) utsagn på et offentlig forum, og tester ut ytringsfrihetens grenser, så bør man være varsom på konsekvensene. Blant annet at avisen vil ringe opp og “gi deg taletid”, selv om det kan være på kanten med manges oppfatning av akseptabel presseskikk.
Jeg er ikke helt på nett med Kristjansson når det gjelder biten om “ytterligere debattpolarisering”. Vi får heller en presedens i nettdebatten, hvor enhver som kommer med ekstra sterke kommentarer, gjerne i form av upopulære og krenkende meninger må forklare seg enda nærmere. Vi kan kanskje få en forståelse og aksept, selv om det utelukker en respekt for meningsytringen i seg selv.
“Trolljakt” intet nytt fenomen
Når det gjelder å oppsøkelsesvirksomhet som journalistisk metode er ikke dette noe særlig nytt. Gjennom sitt tv-program Trolljakten på TV3 har den profilerte svenske mediepersonligheten Robert Aschberg skapt overskrifter.
I programmet sporet Aschberg opp mennesker som skriver hatefulle innlegg i kommentarfelter på nettet og konfrontert dem. Hans “oppsøkende virksomhet” fikk blant annet dømt en tenåringsjente til samfunnstjeneste for anti-semittisk netthets mot en skoleklassekamerat, og en mann i 30-årene med en viktig stilling i svensk tv-bransje til å få et oppkrav på 5000 kroner. Mannen hetset i lengre tid en feministisk blogger gjennom bloggen sin, og foreslått om noen “kunne sette en kule i nakken hennes”. Etter tv-episoden så han seg også nødt til å legge ned bloggen.
Aschberg er et godt eksempel på at konfrontasjonslinjen, om enn hvor omstridt den er, faktisk kan fungere.
Så var det gapestokken..
Noe som kanskje er den største problemstillingen her, både juridisk og presseetisk, er om trolljakten kan ende opp som en heksejakt og som en elektronisk gapestokk. Jeg tenker dette som et viktig moment i denne debatten, spesielt ettersom norsk TV3 har vurdert en norsk utgave av Trolljakten, før VGTV på en måte kom den i forkjøpet.
Et godt eksempel på gapestokk-problematikken var saken vi i Utrop laget i fjor høst om en mann fra Nordland som kom med grove og rasistiske uttalelser om den ebolasyke legen Silje Lehne Michalsen på sosiale medier. Uttalelsene førte til at han selv fikk voldstrusler på sin Facebook-feed, og det er ikke utenkelig at folk som kan bli outet i fremtidige eksperimenter á-la VGTV kan oppleve den samme voldsomme motbøren.
Ytringsfrihetens høyeste pris er nok at man må slippe til de filterløse, empatiløse og hatefulle. Kanskje viktigere enn noensinne før er det å finne de mest saklige og passende former for motmæle og kritikk av hatet som flommer på nett.
