Foto: Claudio Castello
Flyktende syrere, afghanere og andre har frem til nå blitt huset i alt fra regulære mottak, til hoteller, til privatinnkvartering, til gulvet utenfor Politiets Utlendingsenhet på Tøyen i nesten frysetemperaturer.
Og ting blir enda verre fremover. For det var en UDI-sjef Frode Forfang med et ganske alvorlig mine som tok imot pressen tidligere i dag på UDIs briefing. Forfang måtte ta en snarrunde før han igjen skulle ut i nye møter. Situasjonen er blitt akutt nok og ustabil nok til at han og resten av sitt stab må jobbe på spreng for å håndtere det som har utviklet seg til å bli tidenes folkevandring til de nordiske landene.
Nye asylrekorder som slås stadig
Ifølge de nye utgitte UDI-tallene som ble presentert i dag har det nemlig kommet 8800 asylsøkere til Norge i oktober, noe som er nytt rekord. Kun i forrige uke kom det 2365, og en nesten dobling fra september-tallet (4900 søkere) viser at antakelsene om en flyktningestrømmen ville avta slo feil. Slik forholdene nå er i land som Syria, Afghanistan og Eritrea (primært) er kaldt vær og nær dødelige havstrømmer over Egeerhavet ingen demotiverende faktor.
Russlands inntreden i Syria-krigen heller mer bensin i en allerede brennede bål, mens Talibans militære fremganger gjør en allerede håpløs sikkerhetssituasjon i Afghanistan enda vanskeligere. En trenger ikke være matematikkprofessor på universitetsnivå for å skjønne hvorfor “asylrekordene slås stadig”.
Brakker som løsning
Forfang innrømmer situasjonen som krevende. Noe av det som jeg (og sikkert også andre tilstede) stusset over var at bruken av ord som “kortsiktige og ikke-optimale løsninger”. Strømmen er blitt såpass stor at man ikke har annet valg enn å skaffe enkelt husvære.
UDIs umiddelbare løsning i ukene og månedene fremover er å sette opp brakkelandsbyer i tilknytning til de største byene i Sør-Norge som kan ta opptil 3000 asylsøkere. I Nord-Norge vil UDI også vurdere å leie inn passasjerskip i tilknytning til havner.
– Vi tenker vi at vi kan etablere brakkeleire med anleggsbrakker med opp til 3000 beboere i samme leir, i nær tilknytning til større byer. Grunnen til at vi velger større byer i en slik sammenheng, er at det krever en viss infrastruktur å kunne etablere så mange plasser på ett sted, sier Forfang.
Småsamfunn som også må ta sin del av ansvaret
UDI-sjefen påpekte også utfordringen det vil bli å informere berørte kommuner og lokalsamfunn i god tid før det etableres mottaksplasser. Her ser jeg en mulig kime til konflikt mellom UDI og andre offentlige instanser på den ene siden, og lokalsamfunn og mindre kommunestyrer på den andre. Spesielt hvis dette ikke håndteres godt nok.
En må faktisk ikke lenger gå tilbake til juli i år før man kunne lese i Dagbladet at seks av ti småkommuner sa nei til flyktninger. Her snakker vi altså om knappe uker før flyktningestrømmen begynt å komme innover Hellas, Balkan og inne i EU. Og da det var en slags konsensus hos de blåblå om en inntaksgrense på 8000 syriske flyktninger.
Selvmotsigelsens budsjett
Og samtidig som UDI vil få mer å gjøre den kommende tiden så vartet de samme blåblå opp med å redusere anslagene for asylsøkere med 1000 personer. Overført betyr dette at UDI og Forfang vil faktisk få mer å gjøre for mindre penger. Nærmere sagt handler dette om et budsjettkutt på 0,3 prosent (justert for anslått prisvekst, blir kuttet på 2,8 prosent).
Justisdepartmentet og Anders Anundsens anslag var på 11.000 asylsøkere for 2016, og at det vil gjennomsnittlig bo 12.510 personer på asylmottak. Greit nok, og justismyndighetene har også vedlagt en slags “disclaimer”, om mulige situasjonsendringer. Noe som Forfang også var inne på.
Så til litt enkel hoderegning. Hvis det kommer 8000 hver måned i løpet av neste år, vil Norge måtte ta imot 96000 tilsammen. Jeg håper virkelig denne “disclaimeren” som regjeringen sikter til, kan bli tatt i bruk. Å skulle ta imot 96000, med et mottaksapparat som allerede er under sterkt press, og som i tillegg får kutt, er å skyte seg selv i foten. Skal dyre private aktører overta over halvparten av gildet? Hva med de asylsøkerne som havner mest i bakleksa; skal de være uteliggere på Oslo S eller på en eller annen steinrøys på Mehamn med sykkelen sin? Hvor mye vil brakkebyene som UDI sikter til koste totalt og ekstra? Og, med vonde erfaringer fra Sverige i minne, hvordan skal man på best måte sikre beboerne?
Noe av det mest alvorlige med det hele er ikke at mottaktilbudet vil kanskje variere fra middelmådig til uforsvarlig, men at det per dags dato ikke finnes noe bedre alternativt.
