Sri Lanka ved veiskille – men hvilken vei skal landet velge?

Diasporatamiler er sterkt engasjert i situasjonen på Sri Lanka. Bilde fra en demonstrasjon i London.
Foto: Bruce Thomson
Fredstilrettelegger Erik Solheim hevdet at partene i krigen på Sri Lanka hadde et forslag til løsning på bordet. Men problemet er bare at uansett hva regjeringen hadde forpliktet seg, må det altså til et 2/3 flertall i parlamentet for å endre på grunnloven, noe som er svært usannsynlig den dag i dag.

16. mai i år la et utvalg frem “Report on Public Representations on Constitutional Reform” med forslag til hvordan grunnloven i Sri Lanka skal reformeres. Utvalget bestod av 20 fagpersoner med ulik bakgrunn og fikk i oppdrag å basere sine forslag på folkets meninger. Derfor reiste utvalget rundt om i landet, opprettet et nettsted og samlet inn forsalg gjennom personlige møter, epost og brev. Som del av arbeidet med grunnlovsreform ble det også signalisert at tamiler, som er minoriteten i landet, skal få større selvstyre. Det skulle ende den langvarige misnøyen med en majoritetsbefolkning som hadde overtaket på minoriteten gjennom alle styrende ledd.

Den fremlagte rapporten, som fikk veldig lite eller ingen oppmerksomhet, verken i Sri Lanka eller Norge, viser at utvalgets forslag til reform, hvis blir de vedtatt i parlamentet, ville bli en av de mest progressive og fremtidsrettede grunnlovene i hele Asia.

Sri Lanka er landet med to befolkningsgrupper, tamiler og singalesere, hvor skillet er språk og til en viss grad også religion. Majoriteten er singalesere og buddhister, mens ca 11 prosent av befolkningen er tamil og bor i geografisk definerte områder i nord og øst i Sri Lanka. Det finnes også tamilsktalende muslimer som definerer seg som en egen gruppe og flere andre mindre grupper. I Norge bor det rundt 15 000 personer fra Sri Lanka, hvorav de fleste snakker tamil.

Sri Lanka er fremdeles anklaget for krigsforbrytelser av FN, og landet forsøker muligens å renvaske seg fra dette ved å være entydig i sin forpliktelse for like rettigheter og for menneskerettigheter.

Fokus på likestilling
Gjennom to regjeringsperioder tilrettela Erik Solheim for å få til en varig fredsavtale mellom myndighetene på Sri Lanka og Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), som var den eneste representanten for tamilene den gang. Forsøket mislyktes, og LTTE ble utslettet i sin helhet 18. mai 2009. Ranil Wickremasinghe, som representerte myndighetene den gang og som underskrev våpenhvileavtalen, er nå statsminister, og grunnlovsreformen har vært en av hans fanesaker. Etter halvannet år i posisjon har altså et utvalgt lagt frem forslag til hvordan makten skal deles, menneskerettigheter skal styrkes og alle skal sikres like rettigheter. Riktignok er utvalgets rapport å regne som regjeringes aller første steg i grunnlovsreformen og det er mye igjen før noe er klart til å diskuteres i parlamentet. Likevel er veldig tydelig signlar om hvilken retningen refomen tar veien.

Utvalgets rapport holder ikke tilbake når det gjelder å gi alle religioner og etniske grupper like rettigheter uavhengig av funksjonshemning, kjønn, alder, språk, kaste, graviditet, seksuell orientering, kjønnsuttrykk og sivilstatus. Utvalget foreslår et likestillingsombud, en egen antidiskrimineringskommisjon. I tillegg skal likestillingsperspektivet kontinuerlig styrkes og videreutvikles gjennom en grunnlovskommisjon. Det samme gjelder også å likestille språkene tamil og singalesisk i alle ledd og organer.

Menneskerettigheter
Heller ikke når det gjelder menneskerettigheter sparer utvalget på kruttet. Menneskerettigheter skal bli ivaretatt gjennom ulike komiteer og kommisjoner og inkorporeres i grunnloven. Kvinners og barns rettigheter får særlig oppmerksomhet.

Alt dette virker lovende fordi det foreslås konkrete måter for å implementere og håndheve de foreslåtte endringene i grunnloven. Sri Lanka er fremdeles anklaget for krigsforbrytelser av FN, og landet forsøker muligens å renvaske seg fra dette ved å være entydig i sin forpliktelse for like rettigheter og for menneskerettigheter.

Men når det gjelder autonomi til tamiler eller særrettigheter til denne gruppen, viker ikke utvalget en tomme. De står steilt på at Sri Lanka skal være ett suverent land, og gir ikke noe rom for selvbestemmelse til tamiler. Sett fra deres perspektiv er likhetsprinsippet viktigere. Utvalget går inn for å delegere mer styringsrett til provinsene (fylker) og det som tilsvarer kommuner og foreslår å opprette folkevalgte landsbyråd (bydelsnivå) for å gi mer innflytelse lokalt. Altså gis alle provinser økte rettigheter uavhengig av om befolkningen består av tamiler eller singalesere. På sentralt nivå foreslår utvalget et “upper house” eller senat som kan begrense majoritetens innflytelse i parlamentet. Det sies lite om hvordan dette skal gjøres, om senatet skal ha vetorett eller ikke. Hvem dette senatet skal bestå av, er det dessuten uenighet om innad i utvalget. Flertallet foreslår at utvalgets sammensetning skal reflektere befolkningssammensetningen, mens et mindretall på to medlemmer, som begge er tamiler, foreslår at minst halvparten av medlemmene i senatet være representanter for minoritetsgruppene.

Denne uenigheten, der utvalgets to tamilske medlemmer står alene, kommer tydelig frem på tre sentrale områder i rapporten. Rettigheter til land, kontroll over politi og sammensetning av representanter i senatet. Lenge har tamiler kjempet for økte rettigheter over tradisjonelle tamilske landområder som i dag eies av staten, at kontroll over politi (som for det meste er singalesiske selv om de jobber i tamilske områder) og mer maktdeling sentralt. Allerede i utredningsfasen får altså ikke tamiler nok støtte. Og denne rapporten er kun et forslag. Det er lite sannsynlig at mindretallets forslag vil bli vedtatt av parlamentet, som har singalesisk flertall.

Og her er kjernen i problemene. En grunnlovsendring krever 2/3 flertall i parlamentet. Når tamiler utgjør et mindretall, får de neppe gjennomslag for sine krav så lenge majoriteten ikke selv vil gi fra seg slike rettigheter.

Vanskelig flertall
Sri Lankas situasjon kan også til en viss grad sammenliknes med fredsavtalen med FARC. FARC står svakt og med få forhandlingskort i dag, og majoriteten av folket vil ikke gi etter for FARC som de anser som terrorister, slik man tolker folkeavstemningen. Så er spørsmålet om FARC har klart å forhandle seg frem til reelle rettigheter, eller om de bare gir etter fordi de er kraftig svekket. I etterkant av fredsprosessen i Sri Lanka har Erik Solheim hevdet at partene i krigen hadde et forslag til løsning på bordet. Ifølge Oslo-deklarasjonen var partene enige om å utforske en føderal løsning innenfor et enhetlig Sri Lanka. Men problemet er bare at uansett hva regjeringens representanter eller statsministeren hadde forpliktet seg i denne deklarasjonen, må det altså til et 2/3 flertall i parlamentet for å endre på grunnloven. Det var ikke sannsynlig den gang, og det er ikke sannsynlig nå eller i nærmeste fremtid. Hvordan Solheim hadde tenkt å løse dette sier han lite om i boka «To End a Civil War» som beskriver den norsk fredsinnsatsen sett fra Solheims perspektiv.

Man kan stille spørsmål ved hvorfor tamiler skal ha autonomi hvis de blir likestilt og likebehandlet. Det som utvalget forslår, høres bra ut i teorien, men det er langt, langt igjen før de foreslåtte endringene er vedtatt, implementert og fungerer optimalt i praksis. Bare de siste ukene ble det rapportert om ultra-nasjonalistiske grupper inkludert buddhistiske munker som ønsker en buddhistisk nasjonalstat, og som jobber mot sekularisering. Samtidig har tamiler tydelig uttrykt sympati med LTTE senest 26. november, da den avdøde LTTE-lederen Pirabhakarans Velauthapillai sin bursdag og «martyrenes dag» ble markert 27. november både i Sri Lanka og diasporaen. Dette viser at tamilenes aspirasjon om autonomi ikke er vesentlig svekket. Disse og flere andre hendelser den siste tiden viser at den politiske spenningen i landet fremdeles er svært høy.