Foto: Faksimile Utrop (IOM)
- Id mubarak! - 10.04.2024
- Ny undersøkelse avslører urovekkende trend: Jeg foreslår at vi våkner - 06.04.2024
- Utrop brøt god presseskikk - 21.03.2024
«Nå hadde vi en sjelden anledning til også å få lære om store sjøpattedyr. De uforsiktige, selfiehungrige menneskene som trosset forbud mot å være nærgående, kunne fått bøter. Badesesongen er nesten over, snart pøser regnet ned, og Freya ville høyst sannsynlig fortsatt sin vandring. I stedet valgte myndighetene den typisk norske løsningen: gevær. Det strider mot alle de fine formuleringene om respekt og egenverdi. Og det setter igjen Norge i en svak posisjon når vi forhandler om biologisk mangfold i andre land. Det er en skam at vi ikke er kommet lenger», skriver biolog Erik Steineger i Aftenposten.
Det er noe velkjent, noe typisk, med denne måten å løse et problem på. For begrepene respekt og egenverdi er relevante for flere enn de som engasjerte seg i Freyas skjebne.
Jeg vil her trekke frem båtflyktningene i Middelhavet. For akkurat nå er de glemt, og intet tyder på at de fortjener det. Norske myndigheter gjør absolutt ingenting. Og lar dem drukne. Det er lettvint, og kanskje litt typisk norsk? Eller?
Nei, Norge har på ingen måte tradisjon for å ignorere båtflyktninger. Dette må nevnes når vi snakker om Middelhavet.
For en rekke norske skip i Asia tok om bord vietnamesere på flukt fra kommunistene i kjølvannet av Vietnamkrigen. Mellom 1975 og 1990 kom omkring 10 000 vietnamesiske flyktninger til Norge, hvorav mange var reddet av norske skip. De ble reddet av store norske skip fra små sampan-båter, ofte i Sør-Kinahavet, tatt med til norske ambassader og fløyet til Norge. Det var på det tidspunktet tverrpolitisk enighet i Norge om at vietnamesiske båtflyktninger skulle tas imot. Kanskje fordi mange av dem tilhørte velstående lag av det vietnamesiske samfunnet, men allikevel: de var på flukt og måtte hjelpes. Det var rett og rimelig, det.
Norge utmerket seg også i 2001 da det norske skipet MS Tampa, under kaptein Arne Rinnan, tok om bord 438 flyktninger i havsnød, de fleste fra Afghanistan. Maritime lover er klare på at mennesker i havsnød skal tas opp av forbipasserende skip – uansett hva – men Rinnans hjelp til de livredde båtflyktningene ble likevel kritisert av mange, så som australske myndigheter. Rinnan fikk dog utmerkelser, herunder Nansenprisen, for å ha reddet flyktningene.
Så hva er det med båtflyktningene i Middelhavet? Er dét som skjer i Middelhavet av mindre betydning, av mindre omfang enn andre flyktningkriser? Nei. NRK melder den 3. august om at SOS Méditerranée, Leger Uten Grenser (MSF) og Sea-Watch, som jobber med å redde migranter i nød i Middelhavet, er overveldet over antallet migranter som forsøker å ta seg over havet. De advarer om at mange mennesker kan komme til å dø dersom ikke EU setter inn ressurser.
I tillegg forklarer organisasjonene at de har plukket opp over 1000 mennesker strandet på farlige, skrøpelige og overfylte båter på vei mellom Nord-Afrika og Italia de siste dagene. Bistandsaktuelt meldte, mer overordnet, i 2021 om at mer enn 17 000 mennesker hadde druknet på flukten over Middelhavet mellom 2013 og 2021. Det er mange mennesker.
Døden i Middelhavet lever. Som aldri før. Menn, kvinner, små barn, hele familier forsvinner i dypet – på daglig basis. Og de av dem som overlever ferden, og kommer til Norge, blir med jevne mellomrom sendt tilbake til landene de kom fra. Det er så kaldt. Så hjerteløst.
Vi må kunne ha blikket flere steder samtidig. Vi skal behandle ukrainere godt – og vi skal, som vi har tradisjon for i Norge, også behandle båtflyktninger med akkurat den samme respekten. Både de som gulper saltvann i bølgene og de som, mot alle odds, har overlevd det umulige og nådd Norge.
Jeg ser i det største oppslaget på VGs nettsider at flere kommuner i Nordland opplever strømbrudd. Det er helt klart ergerlig. Og jeg ser like under at noen har «kjørt villmann» på E6. Også ergerlig. Men det er allikevel ikke akseptabelt å glemme de som sakte synker mot bunnen i Middelhavet. Trekker sjøvann inn i lungene. Kjenner at det blir svart. Stille. Døden i Middelhavet er døgnåpen. Den fortsetter. Tilsynelatende uforstyrret.
Vi skal fortsette å behandle flyktningene fra Ukraina med den største respekt. Og vi skal redde de som roper på hjelp i Middelhavet. Og ta imot de som har klart å svømme til land.
Det har vi overskudd til i Norge. Og kanskje er det til og med typisk norsk.
