Mennesker på flukt henrettes på grensene til Saudi-Arabia. Dette gjør bare begrenset inntrykk på nordmenn og europeere. De innvandringsskeptiske partiene gjør det fortsatt godt, skriver Utrops redaktør.
Foto: Firstpost
Mennesker på flukt kjenner på en enorm desperasjon. Det bør vi ha i bakhodet når vi avgir vår stemme.
53Shares

For litt over en uke siden meldte NRK om at en rapport, utarbeidet av den ikke-statlige, internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW), avslørte ekstrem vold mot flyktninger ved Saudi-Arabias grenser.

I rapporten, titulert De skjøt på oss som regn: Saudiarabiske massedrap på etiopiske migranter på grensen mellom Jemen og Saudi-Arabia, beskrives hvordan migranter fra Etiopia, systematisk og i hundretall, skal ha blitt henrettet av saudiarabiske vakter ved landets grense til Jemen. HRW sitter på verifisert video- og billedmateriale av grusomhetene. Saudi-Arabias myndigheter avviser anklagene og skylder på utroverdige kilder.

Mustafa Soufia Mohammed er en av de overlevende den britiske kanalen BBC har snakket med og kjenner nå, som rimelig kan være, på en bunnløs desperasjon: «Først la jeg ikke merke til at jeg var skutt, men da jeg prøvde å reise meg for å gå, så jeg at en del av beinet mitt ikke var der lenger. Jeg dro til Saudi-Arabia fordi jeg ville bedre livene til menneskene i familien min, men håpet mitt ble knust. Jeg har mistet beinet mitt, og nå må foreldrene mine gjøre alt for meg».

Når vi lar empatien fare

Og hjerterå brutalitet til tross: Det er ikke første gang mennesker på flukt får seg en på opplever’n – og det blir trolig heller ikke den siste. For til tross for blaff av engasjement og medieoppslag, tyder mye på at majoriteten av mennesker i Europa ikke har tatt inn omfanget av smerte forbundet med flukt fra eget hjem og fra de som er ens aller nærmeste.

Vi hører, ser og leser om dem relativt ofte, de titalls tusener av mennesker som frister en stille tilværelse på bunnen av Middelhavet. Men, litt som med amerikanske skolemassakere, tyder mye på at viljen til endring ikke er sterk nok. Viljen til å gjøre radikale endringer for å gi mennesker på flukt en verdig velkomst i Europa. Hadde alvoret sunket inn over europeere i sin alminnelighet, og over europeiske politikere i særdeleshet, hadde ikke så mange som vi ser i dag kunnet forbli mer eller mindre tause vitner til lidelsene. Og vi hadde ikke sett det samme omfanget av mennesker som til og med arbeider aktivt for å gjøre livene til de som legger ut på flukt enda vanskeligere enn de allerede er.

For enten det er snakk om de siste avsløringene av henrettelser av livredde mennesker ved saudiarabiske grenseoverganger eller de som daglig drukner i Middelhavet, tyder alt på at vi, i beste fall, lever i en slags fortrengningens tid, men mer sannsynlig: En tid der mange europeere, herunder nordmenn, lar all empati fare til fordel for sin egen relativt sikre velferd.

Ekstra strenge regler for de som har det verst

Partiet hvis ungdomsorganisasjonsleder for ikke lenge siden argumenterte for innvandringsstopp er Norges nest største. Dét er megetsigende. En nevneverdig andel av landets befolkning ønsker ikke mennesker på flukt velkommen, men vil holde dem utestengt.

Fremskrittspartiet, landets fjerde største, snakker også, nå i valgkampen og som tidligere, varmt om hvor viktig det er å holde de som flykter på avstand.

Og til sist, men ikke minst: Arbeiderpartiet, landets største, forklarer i sitt partiprogram, litt kryptisk, at de – litt som Fremskrittspartiet – ønsker en «rettferdig asylpolitikk». Dette spesifiserer de ytterligere ved å fremheve at de synes det er flott å motta flyktninger, så lenge det er gjennom FNs kvotesystem.

Ved sistnevnte aner jeg konturene av politikernes mangelfulle livserfaring: Alle som har vært i et u-land vet at gjennomsnittlige borgere ikke bare kan sende en e-post til FN og be om en flybillett ut av helvetet de lever i. De må forsere strømbrudd, livsfarlige reiser til hovedstedene, bomber, korrupsjon og vold, og i etiopiske flyktningers tilfelle, henrettelser utført av saudiarabiske grensevakter. Så ved utelukkende å akseptere asylsøkere via det FN-autoriserte systemet, sikrer vi at de som har det aller vanskeligst stenges ute. Kanskje burde Arbeiderpartiet få inn flere politikere som selv har gulpet saltvann i Middelhavet – det hadde vært friskt!

Hedvig Ramm-Pettersen fra innvandringsgruppen i Jussbuss, gjorde det, via et Utrop-innlegg den 23. august, også ubehagelig klart at norsk lovverk faktisk gir dekning for at det skal stilles ekstra strenge krav til mennesker på flukt: Kommer du fra USA til Norge, kan du etter tre år søke om permanent opphold, men har du imidlertid tatt veien over Middelhavet eller kommer med skuddhull i magen via Saudi-Arabia, har du vær så god å vente i fem år før du kan søke om permanent opphold.

En stemme til empatien

Det er forbi all logikk at vi ikke umiddelbart skal hjelpe mennesker i ekstrem nød. At politikere nå i forkant av valget forsøker å sanke stemmer ved å reklamere for sin avsky for livredde mennesker på flukt. At de fortsatt synger på den gamle visa om alle «bekvemlighetsflyktningene» som bare vil komme til Norge for å utnytte velferden vi i Norge på magisk vis fortjener mer enn andre.

Med dette vil jeg be deg om å ta en titt i speilet i kveld og spørre deg selv om vi kan være bekjent å holde mennesker i nød utestengt. Det du så konkluderer med, vil jeg be om at du bruker din stemmerett til å formidle i det nært forestående valget.

Stem på empati og kjærlighet for menneskene – også for de som er på flukt.