Foto: SV
La det første være klart: Å kalle pakistanere «minusvarianter» og si at de helst ikke bør få barn i Norge er et rasistisk menneskesyn.
Men det er ikke hele bildet.
For denne saken kom ikke inn i offentligheten som en nøytral moralsk oppvåkning. Den kom inn midt i Frps landsmøtehelg. TV 2 publiserte lydopptaket lørdag kveld, etter at uttalelsene skal ha falt torsdag kveld. Søndag morgen var saken blitt en politisk hovedsak. Statsministeren, partiledere, kommentatorer og interesseorganisasjoner sto klare med fordømmelser, krav og spørsmål til Sylvi Listhaug.
Saken fikk altså en åpenbar politisk funksjon. Et brikke i et politisk spill. Og den gjorde norskpakistanere til den moralske målestokken resten av det politiske Norge kunne samles rundt. Og slik ble også norskpakistanere et brikke i et politisk spill.
Fordømmelse er ikke det samme som politikk
Det er lett å ta avstand fra rasisme når den kommer i sin mest brutale form. Det vanskelige spørsmålet er hva de samme partiene gjør når kameraene er slått av, landsmøtet er over, og innvandringspolitikken skal vedtas i Stortinget.
For innvandrere og norskpakistanere bør ikke la seg lure av at styringspartiene nå fremstår som mer inkluderende enn Frp. Det kan være sant i retorikken. Det er ikke nødvendigvis sant i politikken.
Khalid Mahmood sier det presist i Utrop: Problemet er ikke bare Frp. Han mener andre partier bidrar når de forsøker å møte Frp med varianter av Frps egen retorikk. I stedet for å utfordre premissene, ender de med å bekrefte dem. Han advarer mot at styringspartiene kommer «haltende etter» Frps standpunkter når partiet gjør det godt på målingene.
Det er et viktig poeng.
For Frps største seier i norsk innvandringspolitikk er ikke alltid at partiet får gjennomslag for et konkret forslag. Den største seieren er at andre partier begynner å tenke, snakke og regulere innenfor Frps ramme: Innvandring som belastning. Innvandring som press. Innvandring som risiko. Innvandring som noe som først og fremst må begrenses, kontrolleres og mistenkeliggjøres.
Da kan styringspartiene fordømme Frps språk, samtidig som de overtar deler av Frps problemforståelse. Bare noen få dager siden uttalte Frp-veteran Carl I. Hagen følgende til Aftenposten:
– Vi er først ute. Får mye kjeft. Så går det litt tid. Og så kommer de andre diltende etter. Slik har det egentlig pågått helt frem til i dag.
Det hjelper lite å fordømme Frps menneskesyn hvis man samtidig gjør Frps premisser til styringspolitikk
Familiegjenforening viser hvem som setter premissene
Mens fordømmelsen av Hårek Hansen fortsatt henger i luften, skjer det nettopp noe som viser hvorfor denne debatten ikke kan stoppe ved Frp.
Onsdag ble det klart at KrF går sammen med Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre og sikrer flertall på Stortinget for strengere regler for familiegjenforening. Underholdskravet økes til 520.000 kroner i årsinntekt. Det er over 100.000 kroner mer enn dagens nivå. Dette vil også gjøre det vanskeligere for enslige mindreårige å få familiegjenforening.
Frps Erlend Wiborg formulerer betydningen tydelig:
– Jeg er glad for at Frp ser ut til å få gjennomslag for noen av våre innstrammingsforslag, som de andre partiene har stemt imot i mange år.
Det er nettopp dette som er poenget.
Mens offentligheten samler seg i moralsk avsky over Frps språkbruk, beveger et stortingsflertall seg samtidig i retning av Frps innvandringspolitiske krav. Frp taper kanskje den symbolske kampen om anstendighet i noen dager. Men partiet vinner kampen om premissene.
Når underholdskravet heves til rundt en halv million kroner, er det ikke bare et teknisk grep. Det betyr at retten til familieliv i større grad gjøres avhengig av inntekt.
For lavtlønte arbeidere, renholdere, butikkansatte, omsorgsarbeidere og nyankomne flyktninger kan familiegjenforening bli langt vanskeligere. For enslige mindreårige kan det bety enda lengre tid uten foreldre og søsken.
Da holder det ikke å si at norskpakistanere ikke er «minusvarianter». Spørsmålet er også om man aksepterer en politikk der noen familier i praksis får mindre rett til å leve sammen fordi de tjener for lite, kommer fra feil land eller først møter staten som flyktninger.
Dette er Frps premisser i styringsklar form: Innvandring skal reduseres. Familiegjenforening skal vanskeliggjøres. Barns rett til familieliv skal balanseres mot signalpolitikk om kontroll og avskrekking.
Arbeiderpartiet er ikke uskyldig
Dette gjelder ikke minst Arbeiderpartiet.
Arbeiderpartiet liker å fremstille seg selv som partiet for fellesskap, arbeid, likhet og inkludering. Historisk har mange innvandrere, også norskpakistanere, hatt sterk tilknytning til Ap. Det er ikke tilfeldig. Arbeiderbevegelsen har åpnet dører, gitt mennesker politisk representasjon og vært en viktig arena for minoriteter.
Men det er bare halve historien. Arbeiderpartiet kan med rette fordømme Frps rasistiske retorikk. Men innvandrere bør ikke forveksle slike fordømmelser med inkluderende politikk.
Ap har selv vært med på å forme en restriktiv innvandringspolitikk som rammer flyktninger, familier og minoriteter hardt. Dette er ikke småting. Dette er strukturell politikk. Lover, forskrifter, praksisendringer og administrative grep påvirker menneskers liv langt mer enn én rasistisk uttalelse på en bar.
Nå får et stortingsflertall med KrF, Sp, Høyre og Frp gjennomslag for å heve kravet ytterligere til rundt 520.000 kroner.
Støtte er ikke frigjøring
Vi må heller ikke forveksle støtte med frigjøring.
Et parti kan fordømme rasisme mandag og skjerpe familieinnvandringsreglene tirsdag. En statsråd kan si at norskpakistanere hører til i fellesskapet, og samtidig føre en politikk som gjør det vanskeligere for andre minoritetsfamilier å leve sammen. En ordfører kan ta avstand fra Frps menneskesyn, men likevel støtte en nasjonal innvandringspolitikk der kontroll, krav og reduksjon er de dominerende ordene.
Det betyr ikke at alle partier er like. Frps historie, retorikk og gjentatte problematisering av innvandrere og muslimer må tas på alvor.
Men det betyr at innvandrere ikke bør gi styringspartiene gratis moralsk frikort bare fordi de er bedre til å fordømme det mest ekstreme.
