Ufrivillig blackface, ørnegest og kontroversielle spørreundersøkelser

Årets EM i Tyskland har bydt på god fotball, men også politiske kontroverser, mener kommentarforfatteren. Foto tatt under en visning på fansonen i Oslo på Kontraskjæret.

Sålangt har det vært et mesterskap hvor det sportslige, fremfor det samfunnspolitiske har stått i fokus.

For en fotballelsker har dette vært en lettelse. Vi opplever tidenes polarisering i Vesten, hvor identitære strømninger på ytterkantene får mer innflytelse. Krigen i Ukraina herjer fortsatt, og krigen i Gaza likeså. Siste EM-sluttspill ble preget av pandemi og kulturkrig i etterkant av antirasismeprotestene i 2020. Ungarske tilhengere buet engelske spillere som tok kneet, mens de samme engelske spillerne med mørk hudfarge måtte stenge kommentarfeltene grunnet grov rasehets etter straffebommene i finalen mot Italia.

I de to siste VM-sluttspillene, avholdt i Russland og Qatar, var det også det politiske fremfor det sportslige som fikk prege forsidene. Spesielt når det gjaldt Qatar, med tanke på landets grove rettighetsbrudd overfor migrantarbeidere.

Fotballen hjem

It`s coming home heter den episke sangen fra en engelsk gruppe, Lightning Seeds. Låten ble opprinnelig laget til EM på hjemmebane i 1996. Siden den gang har den gått som en slags farsott fra mesterskap til mesterskap, som en slags bønn om at det engelske laget endelig skal kunne ta et trofé, noe som de ikke har gjort siden 1966.

Fotballen har på en måte kommet hjem. Hjem til det kjære og vante. Til Tyskland. Til et vestlig demokrati. Til et land hvor supporterne fremfor sponsorer, eller autoritære statsledere står i fremste rekke. Til et mesterskap uten hyperpolitisering eller kanselleringskultur.

Eller…? Kunne man sagt.

For få hvite på landslaget

For de som trodde at EM kom til å være kjemisk fritt for samfunnspolitiske komplikasjoner, så ville man være i drømmeland.

Også verstlandet Tyskland er heller ikke unntatt strømningene som preger Europa og verden. Åpne grensers-politikken åpnet for at millioner fant veien til landet. Men nå preges Tyskland av krise og dyrtid. Integreringspolitikken har ikke vært optimal, og innvandrerne fra den tredje verden utpekes som syndebukkene, og Gaza-protestene har vært langt mer voldelige enn i Norge. Nesten hver tredje eller fjerde unge velger stemmer på det høyreradikale AfD. “Utlendingene ut” har blitt sunget på nattklubber.

Kun uker før EM svarte også opptil 15 prosent i en spørreundersøkelse at det var for mange spillere med flerkulturell bakgrunn, og at man skulle hatt flere etnisk tyske (hvite) spillere. Opptil 17 prosent mente at det ikke passet å ha en lagkaptein med tyrkisk bakgrunn som Gundogan (se skjermdump).

Undersøkelsen har rystet landslagssjef Julian Nagelsmann og stjernespiller Joshua Kimmich.

– Alle som har vokst opp med fotball, skjønner at dette bare er tull. Fotballen i seg selv er et godt eksempel på hvordan du kan samle forskjellige nasjoner, hudfarger og religioner, påpeker Kimmich, som gjengitt av ESPN.

Ufrivillig blackface?

Nabolandet Nederland har vært et av gledesinnslagene under mesterskapet. Oranje-supporterne har danset seg gjennom turneringen. Samtidig gikk et bilde av tre supportere ikledd drakter fra 1988, da EM også gikk på tysk jord, viralt. Supporterne skulle forestille EM-helten Ruud Gullit, som er nederlender med opprinnelse fra Surinam. Også flere av dagens profiler, som Virgil Van Dijk, kommer fra eks-kolonien.

Supporterne hadde svarte parykker på seg, og var tilsynelatende sminket med krem som gjorde hurdfargen mørkere. Kommentarene lot ikke vente på seg. Og spesielt i et Nederland som har hatt en kolonihistorie, er temaet blackface anstrengt.

Supporterne nektet for at dette var tilfelle, men tok til seg kritikken og har lagt “Gullit-kostymet” i hylla resten av mesterskapet. Hovedpersonen selv følte seg heller ikke krenket, men så på gesten som en slags hyllest.

Istedet går det nederlandske fotballeventyret videre. Kanskje mot en ny finale?

Ørner ..

Albanias EM-deltakelse er landets andre internasjonale sluttspill. Laget kjempet tappert i innledningsrunden, men kom ikke videre.

Likevel var det en ørnegest som skapte overskriftene. En kosovoalbansk journalist lagde en ørn med sine to hender, en gest som kan oppfattes som nasjonalistisk. Serbia, et land som lenge har hatt et konfliktfylt forhold til albanerne, anklaget også kroatiske og albanske supportere for å ha sunget om “å drepe serbere”.

I tråd med europeiske fotballmyndigheters retningslinjer frarådes sterkt politiserte gester, og slagord som kan oppfattes som hatytringer kan føre til disiplinærsak. Serberne truet blant annet med å trekke seg før sin siste gruppekamp mot danskene, men gjorde ikke noe med saken.

Serberne selv havnet i samme søkelys, med bannere og slagord som ikke anerkjenner Kosovos uavnhegighet.

.. og en ulv

En slik sak skjedde for noen dager siden, da tyrkeren Merih Demirah, etter en overraskende triumf over Østerrike gjorde en håndgest som fort kunne gå ubermerket hen. Han holder pekefinger og lillefinger hevet, og tommelen inn mot ringfinger og langfinger. I Vesten er dette noe man ville gjort på rockekonsert.

I en tyrkisk sammenheng er likevel fingerhilsenen noe som forbindes til den ultranasjonalistiske gruppen “De Grå Ulvene”. Fingertegnet skal tegnet etterligne ulveører.

Håndsymbolet regnes som både nasjonalistisk, høyreorientert og ekstremistisk, skriver tyske Der Spiegel. I Tyskland er slike gester, slik som strak arm-hilsen blant høyreekstreme og nynazister noe man slår hardt ned på.

Uefa etterforsket hendelsen, og har utestengt spilleren foran helgens kvartfinale, noe som har skapt sterke reaksjoner i Tyrkia. Som det tyrkiske utenriksdepartementet skriver:

Reaksjonene som ble vist til Mr. Demiral av de tyske myndighetene anses i seg selv å inneholde fremmedfiendtlighet. Vi fordømmer de politisk motiverte reaksjonene på bruken av et historisk og kulturelt symbol under en feiring i en sportsbegivenhet, som ikke var rettet mot noen.