- If: – Reiseforsikring dekker ikke krigsfrykt - 11.07.2025
- Først ute på Hudd med nasjonal kampanje mot rasisme - 10.07.2025
- Erklæring: Oppfordrer til dialog med jødiske trossamfunn i Gaza - 09.07.2025
Sist fredag hadde Israel med et massivt rakett- og droneangrep på Iran. Leiligheter som huset flere av landets toppmilitære og kjernefysikere, samt flyplasser og militære installasjoner har blitt bombet.
Iran har svart tilbake med flere hundretalls misiler, som for det meste har blitt nøytralisert av Israels mobile luftforsvarssystem, Iron Dome.
Angrepene har fortsatt. Vesten, og spesielt USA inntatt en tilbaketrukket rolle. Trump-administrasjonens offisielle politikk Peace through strength handler mye om å forsøke å få til avtaler og fredssamtaler så langt det har latt seg gjøre.
Samtidig kan dette endre seg fort etter at USAs president Donald Trump har varslet om “sannsynligheten for militære tiltak”.
Fra bestevenner til hevn
Teheran-regimet, som har hatt absolutt makt under et skalkeskjul av “islamsk demokrati”, lover hevn. Noe som de har gjort siden den islamske revolusjonen i 1979.
Før mullahenes maktovertakelse var Iran ikke bare vestvennlig, men også det kanskje mest forsonende landet i den majoritetsmuslimske verden overfor jødestaten.
For tro det eller ei: Før mullahenes maktovertakelse var Iran ikke bare vestvennlig, men også det kanskje mest forsonende landet i den majoritetsmuslimske verden overfor jødestaten. Spesielt under Shah Reza Pahlavi, landets statsoverhode før revolusjonen, var forholdet spesielt godt. Israel og Iran samarbeidet på felter som kultur og forsvar, og Teheran-Tel Aviv-aksen utgjorde også en slags “livsforsikring” for vestlige interesser, som et motvekt til Sovjetunionens stadige økende innflytelse i Midtøsten på 60- og 70-tallet.
I Iran bor det fortsatt flere hundretusener jøder, som kan oppspore sine forfedre til diasporaen som endte opp i det akamenidiske Persia under bibelske tider. En stor andel flyktet riktignok til Israel etter revolusjonen i 1979, siden de følte at det ville bli for utrygt å bo som jøde i den nyopprettede islamske republikken.
Siden 1979 har tonen vært radikalt annerledes. Irans offisielle politikk siden prestestyrets ankomst har vært “elimineringen av det sionistiske okkupasjonsregimet”.
Vi kan faktisk si at landene har vært i mer eller mindre åpen konflikt i lang tid, spesielt gjennom Teherans støtte til proxy-krigføring, og grupper som Hizbollah i Libanon, Hamas i Palestina og houthiene i Jemen. Siden Israel-Gaza-krigens oppstart etter oktober 2023 var det et tidsspørsmål før de to landene ville havne i åpen militær konflikt.
Atomstrid og geopolitikk
For Israel og Vesten handler også mye av den aktuelle problematikken rundt denne nye fronten i det som er en utvidet krig i Midtøsten om atomvåpen. At et fundamentalistisk regime som Iran ikke skal få det.
For paradoksalt nok, hadde landet fortsatt sin ferd som sekulær og moderne stat, og ikke blitt en islamistisk stat ville Iran mest sannsynligvis hatt kjernefysiske våpen under vestlig beskyttelse.
Så hva med dagens Iran? Landet har havnet i en geopolitisk hengemyre. Regimet er upopulær, særlig blant unge. I 2022 førte drapet på den kurdisk-iranske jenta Mahsa Amini under moralpolitiets varetekt for ikke gå “sømmelig kledd” til de mest voldsomme protestene overfor regimet på flere tiår. Arbeidsledigheten er også skyhøy. Vil unge iranerne forsvare eget land, et land de ikke føler tilhørighet til, nå som konflikten med Israel er et faktum?
Flere videoer har kommet ut på nettet, til tross for iranske myndigheters nettrestriksjoner. Videoene viser Teheran-beboere som fortsetter å feste i hustak, samtidig som israelske raketter havner i IRGCs (revolusjonsgardens) baser. Andre videoer viser også tusener som forlater hovedstaden Teheran.
Uoversiktlighet og maktvakuum?
I denne konflikten ligger det også et ønske om et regimeskifte i Iran. At et vestlig/israelsk angrep skal katalysere en form for intern oppgjør mot det ennå sittende regimet.
Hendelsesforløpet er hektisk, og til tider uoversiktlig, slik det pleier å være i krigsrapportering. Hvilke kilder skal man også stole på, spesielt når det ikke finnes utenlandske journalister i Iran. Vi får akkurat samme problem som i det siste halvannet år med krigen i Gaza.
For regimet er det som skjer eksistensielt. I flere tiår har man lovet å “fjerne Israel fra kartet”. Nå ser det troligvis ut som man vil bli nødt til å kjempe for sitt eget politiske liv. Etter ayatollahenes avtalenekt med Trump om videre inspiseringer er en politisk løsning nå nesten umulig. Alliansepartnere som Kina og Russland ser ikke til å blande seg inn med det første. I Syria er Bashar Al-Assad fjernet fra makten. Hizbollah og Hamas er også sterkt militært svekket etter halvannet års værpnet konflikt med israelerne.
Ny fluktbølge
Skulle regimet i Teheran falle vil det også få mange ulike dominoeffekter, både innad og utad. Vi kan for det første oppleve et maktvakuum. Iran har flere ulike “nasjonale motstandsgrupper” og eksilmiljøer, som også er militært organisert. Ulike etniske minorteter kan kreve selvstyre eller full selvstendighet. Hizbollah, houthiene og Hamas vil bli nødt til å inngå våpenhvile-avtaler som ikke er på deres vilkår.
I Vesten kan dette også få store konsekvenser, med en ny iransk fluktbølge. Landet har 90 millioner innbyggere, og flere hundretalls har allerede begynt å søke tilflukt i nabolandet Tyrkia. Unge, som er svært vestlig-orienterte og ofte har goe engelskkunnskaper, vil prøve å finne et nytt liv, blant annet i Norge.
Så vil det også komme en bølge med tilhengere av regimet. Allerede nå har flere høytstående tjenestefolk i IRGC og deres familier forlatt landet, vel vitende om det som muligvis kan komme. Et regimeskifte i revers av 1979 vil troligvis ligne det man så under den islamske revolusjonen.
