Chiles nye president, José Antonio Kast, lover «grenseskjold» og «lov og orden». Kort tid etter innsettelsen 11. mars startet byggingen av nye gjerder mot Peru nord i landet. Tiltaket er del av presidentens planer for å stanse innvandring fra Peru og Bolivia.
– I dag begynner vi å stanse ulovlig innvandring, sa presidenten under innvielsesseremonien ved grenseposten Chacalluta, ifølge NTB.
Kast har lovet å slå hardt ned på kriminalitet og ulovlig innvandring, og opplever betydelig folkelig støtte for politikken. Chile er fortsatt et av de tryggeste landene i regionen, men mange frykter venezuelanske gjenger som i årevis har stått bak voldelig kriminalitet.
Elektronisk grense
Kasts grenseskjold, Plan Escudo Fronterizo, innebærer omfattende fysiske barrierer, inkludert grøfter og murer, kombinert med moderne overvåkingsteknologi langs nordgrensen. I tillegg planlegges en permanent militær tilstedeværelse for å håndheve sikkerheten.
Tiltaket markerer en tydelig dreining i landets innvandringspolitikk, der målet er sterkere statlig kontroll, ifølge Kasts egne dokumenter.
Utviklingen speiler også hvordan Chile har gått fra å være et utvandringsland til et innvandringsland. Etter militærkuppet i 1973 flyktet titusenvis av chilenere fra diktatur, undertrykkelse og arbeidsledighet. Oppgangstiden på 1990-tallet etter demokratiets gjenkomst gjorde landet attraktivt for innvandrere fra nabolandene.
Historisk sett har europeere vært et innslag i de tidligste innvandringsbølgene. I Chile er britiske, tyske og øst-europeiske etternavn ikke uvanlige. Kast selv har tysk avstamning, og faren hans tjenestegjorde for den tyske hær før han utvandret til Chile. Fra andre verdensdeler har det kommet arabere (palestinere) og koreanere. I de siste tiårene kom det en stor bølge med peruanere, som økonomiske migranter. Senere fulgte haitianere og venezuelanere på flukt fra kriser og vold.
Røff innvandringsdebatt
Økt innvandring har bidratt til en hardere offentlig debatt. I motsetning til mange EU-land har Chile ikke en omfattende velferdsstat, men har i flere tiår ført en frimarkedspolitikk som har skapt store sosiale forskjeller. Innvandrere havner ofte bakerst i køen, og får skylden for å presse ut lavtlønnede chilenere fra arbeidsmarkedet.
Under valgkampen ble innvandring knyttet til kriminalitet, noe som ga Kast støtte fra velgergrupper som vanligvis ikke stemmer på høyresiden.
Kontrastene til den venstreorienterte forgjengeren Gabriel Boric er store. Kast representerer den tradisjonelle overklassen, er konservativ katolikk, imot selvbestemt abort og kritisk til lhbt, og har tette bånd til USA og Israel. Boric, med bakgrunn som radikal studentpolitiker, profilerte seg som feminist og hadde et kjøligere forhold til USA. Han ble ofte omtalt som «innvandringsvennlig» av kritikere.
Innvandringsdiskusjonen fremstår også mer kompromissløs enn her hjemme. Kriminalitet knyttet til venezuelanske og colombianske gjenger preger nyhetsbildet og har bidratt til negative holdninger mot hele grupper.
Vinnersak
For høyresiden har koblingen mellom innvandring og kriminalitet vært effektiv. Kast fikk 47 prosent av stemmene i presidentvalget, noe som gjør innvandringspolitikken til en klar vinnersak.
Landets nye innvandringspolitikk innebærer blant annet at et visst antall migranter uten lovlig opphold skal utvises i løpet av seks måneder. For ved siden av “skjoldet” har man også planer for interneringssentre ved grensen. I tillegg vil regjeringen stramme inn arbeidsmarkedet. Utenlandske borgere må ha gyldig oppholdstillatelse for å jobbe i landet.
Kritikere mener utvisningspolitikken kan bryte med internasjonale konvensjoner og stiller spørsmål ved om staten har kapasitet til å gjennomføre tiltakene innenfor tidsrammen.
USA som inspirasjon
USA trekkes frem som inspirasjon. Under Trump 2.0 har irregulær innvandring gått ned, og innvandringspolitiet ICE har fått utvidede fullmakter. Dette har ført til både voldshendelser, drapssak og protester, blant annet i Minnesota i vinter.
I Chile forventes gjennomføringen å skje langt mer fredelig. Kasts politikk har nemlig bred støtte fordi narrativet om migrasjon som en sikkerhetstrussel fikk fotfeste i den politiske debatten og opinionen.
Utviklingen i Chile følges nøye internasjonalt. EU har allerede strammet inn sin innvandringspolitikk, og tredjelandsmottak kan bli mer utbredt. Frontex (EUs grensevaktbyrå) opererer med lignende former for grensekontroll, og elementer fra «grenseskjoldet» kan bli kopiert. Innvandringskontroll er – bemerkelsesverdig nok – også blitt en voksende industri.
