Foto: Dag Ringdal
Stortinget skal i juni behandle et forslag om å innføre et generelt forbud mot burka, nikab og andre heldekkende ansiktsplagg på offentlige steder i Norge. Forslaget kommer fra KrF-representanter, og ber regjeringen komme tilbake med et lovforslag som utvider dagens forbud. I dag gjelder forbudet først og fremst i barnehager, skoler, universiteter og høyskoler.
Debatten er vanskelig. Den berører religionsfrihet, kvinners frihet, minoriteters rettigheter, statens makt, trygghet i det offentlige rom og hvilke normer vi vil at et demokratisk samfunn skal bygge på. Men den er også enkel.
Et eventuelt forbud bør ikke omtales eller utformes som et «nikabforbud». Da blir det for lett å gjøre saken til en debatt om muslimer, islam og muslimske kvinners klesvalg. Dersom Stortinget mener at ansiktet som hovedregel skal være synlig i offentlige rom, bør loven handle om tildekking av ansikt – uansett om det skjer med nikab, burka, finlandshette, maske eller skjerf.
Poenget må være prinsippet, ikke plagget.
Ansiktet har betydning i offentligheten
Et åpent demokrati bygger ikke bare på lover, institusjoner og valg. Det bygger også på tillit mellom mennesker. Vi møtes som borgere, naboer, kunder, ansatte, passasjerer og medmennesker. Ansiktet spiller en viktig rolle i disse møtene.
Det handler ikke om at alle skal kle seg likt. Det handler ikke om at staten skal bestemme hvilke religiøse symboler folk kan bære. Hijab, turban, kipa, kors og andre religiøse uttrykk er en naturlig del av et mangfoldig samfunn.
Men heldekkende ansiktstildekking er noe annet. Den gjør det vanskeligere å identifisere mennesker. Den gjør kommunikasjon mer krevende. Den kan skape utrygghet i situasjoner der offentligheten forutsetter gjensidig synlighet.
Det gjelder ikke bare nikab og burka. Det samme gjelder en finlandshette, en heldekkende maske eller et skjerf trukket opp foran ansiktet. Hvis begrunnelsen er sikkerhet, identifikasjon og åpenhet, må loven også være konsekvent.
Religionsfrihet er viktig – men ikke absolutt
Motstanderne av forbud har viktige poenger. Linda Noor advarte i Subjekt mot å bruke politiressurser på et «nikabpoliti». Hun mener et forbud kan ramme et svært lite antall kvinner, og i verste fall føre til at kvinner som allerede lever under kontroll, blir enda mer isolert.
Det argumentet må tas alvorlig.
Et forbud må ikke bli symbolpolitikk. Det må ikke brukes til å mistenkeliggjøre muslimer. Og det må ikke bli en lov som i praksis bare fører til bøter mot kvinner som allerede kan være utsatt for press fra familie eller miljø.
Samtidig er ikke religionsfriheten et svar på alle spørsmål i denne debatten. Religionsfriheten beskytter retten til tro og religiøs praksis. Men den betyr ikke at enhver religiøst begrunnet praksis automatisk må være tillatt i alle offentlige sammenhenger.
Utrop har tidligere omtalt at Dr. Faruk Terzic, leder for imam- og kunnskapskomiteen i Muslimsk Dialognettverk, sier at Koranen ikke pålegger bruk av niqab. Det er et viktig poeng. Når nikab ikke er et religiøst påbud i Koranen, blir det mindre treffende å hevde at et generelt og religionsnøytralt forbud nødvendigvis er et angrep på islam.
Men også her må vi være ryddige: For noen kvinner kan nikab likevel være en religiøs praksis de selv opplever som viktig. Derfor kan et forbud berøre religionsfriheten. Spørsmålet er om inngrepet kan forsvares av andre hensyn – som sikkerhet, identifikasjon, kommunikasjon og demokratiske normer.
Jeg mener svaret kan være ja, dersom loven utformes riktig.
Sikkerhet og demokrati må veie tungt
I et liberalt demokrati bør staten være varsom med å forby klær. Men staten har også ansvar for å beskytte det åpne offentlige rommet.
Det finnes situasjoner der det er rimelig at samfunnet krever synlig ansikt: i møte med offentlige myndigheter, i undervisning, i kollektivtransport, i rettsvesenet, ved demonstrasjoner, i banker, på flyplasser og andre steder der identifikasjon og sikkerhet er viktig.
Norge bør ikke importere en opphetet europeisk kulturkrig. Vi bør heller lage en norsk, nøktern og prinsipiell debatt.
Det som kan begrunne et forbud, er hensynet til sikkerhet, identifikasjon, kommunikasjon og demokrati. For i offentligheten bør vi kunne møte hverandre ansikt til ansikt.
