Om Armenia legger ned sine våpen, vil armenerne enten bli drept eller jaget, mens om Aserbajdsjan legger ned sine, vil Armenia også legge ned sine.
Foto: Ukjent tegner
Norge unnlater å fordømme Aserbajdsjan. Det er bra for oljesamarbeidet, men farlig for ofrene i en krig der Norge kunne spilt en positiv rolle, skriver Sjur Cappelen Papazian i dette innlegget. 
786Shares
Sjur Cappelen Papazian

Harde kamper har brutt ut mellom Aserbajdsjan og Armenia. Forsøk på å skape fred har mislykkes. Fremtiden til armenerne i enklaven Nagorno-Karabakh er uviss. Vil enklaven ende opp som en del av Armenia, eller vil armenerne der ende opp som flyktninger?

«Ingen sår kan leges så lenge et land blir utsatt for etnisk rensing, okkupasjon og angrep», skrev Shervin Najafpour og Rauf Aliyev den 11. oktober.
Foto : Faksimile, Utrop 11.10.2020

Hva skulle være Armenias motiv?

I sin artikkel «Norsk-aserbajdsjanere ber norske myndigheter ta initiativ til fred» publisert i Utrop den 11. oktober 2020 skriver Shervin Najafpour og Rauf Aliyev at den pågående krigen startet ved at armenske «separatister» angrep Aserbajdsjan, som derfor ble tvunget til å reagere.

Dette til tross for at alle indisier tilsier at det var Aserbajdsjan, med Tyrkia i ryggen, som startet angrepet, og at det kommer stadig tydeligere frem at krigen er et resultat av tyrkisk aggressjonspolitikk. En politikk armenere både i Norge og ellers i verden er godt kjent med.  

Kort kan sies at Aserbajdsjan angriper med jevne mellomrom, slik som under Firedagerskrigen i 2016, også kjent som April-krigen, og at landet flere ganger har angrepet Armenia direkte, slik som under angrepet den 12-16 juli i år. Dette har ført til store skader og flere tapte liv.

Den britiske journalisten Thomas de Waal, en kjent analytiker i Sør-Kaukasus, er ikke i tvil om at det var Aserbajdsjan som startet angrepet. Dette ikke minst fordi Armenia, ifølge Waal, ikke har noe som helst motiv for å starte en slik krig. 

Armenia har vært tydelige på at fred, dialog og forhandlinger er den eneste måten konflikten dem imellom kan bli løst på og har bidratt konstruktivt til å finne en løsning alle parter kan samtykke i. Om Aserbajdsjan hadde vært interessert hadde konflikten vært løst.

Det er derfor, ifølge den armenske statsministeren Nikol Pashinyan, lite tvil om at konflikten for den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev ikke dreier seg om nasjonal integritet, men snarere kun er et middel for at han skal kunne opprettholde sin makt og sitt autoritære regime.

Legger armenerne ned sine våpen, blir de drept eller jaget

Artikkelen til Najafpour og Aliyev spriker så mye fra det som faktisk finner sted at det nærmest vil kreve en hel bok for å kunne besvare alle de tomme og grunnløse påstandene de kommer med, noe som får meg til å stille spørsmål ved om det virkelig er fred de vil ha.

Det kan snarere virke som om de kun er talerør for den aserbajdsjanske regjeringen og kun er ute etter å skape tvil om situasjonen. Dette ikke minst fordi de gjentar de samme argumentene, eller snarere løgnene, som de Alijev kommer med.  

Blant annet ramser de opp en rekke angivelige folkemord. Saken er at det finnes like mange motsigende fremstillinger. Det er bekymringsfullt at de benytter seg av begrepet «folkemord» som synonym for «etniske sammenstøt» eller «massakre». 

Samtidig skriver de at ingen sår kan leges så lenge et land blir utsatt for etnisk rensing, okkupasjon og angrep, Og det stemmer. Under det armenske folkemordet, som er det nest mest studerte folkemordet, ble hele 1.5 millioner armenere drept på frykteligste vis. 

De som sto bak var talerør for pan-turkisme. Målet var å fjerne alle ikke-muslimske minoriteter, inkludert armenerne, noe de også klarte da store deler av det historiske Armenia i dag befinner seg i Tyrkia, mens armenerne ble spredd over hele verden, inkludert Norge.

Armenia er med andre ord angrepet av en nasjon som har forsøkt å slette landet fra verdenskartet, og som i etterkant har gjort hva de kan for å utslette den armenske kulturen i området under det som har blitt betraktet som et kulturelt folkemord.

I lys av dette blir angrepet å betrakte som lite annet enn en fortsettelse av den politikken som har funnet sted. Dette ikke minst på grunn av at Tyrkias president Recep Erdogan sist i sommer truet med å fortsette den politikken hans forfedre hadde ført, noe som samtidig kan sees på som en innrømmelse av det armenske folkemordet i 1915. 

Ifølge statsminister Pashinyan, som setter løsningen på konflikten i sammenheng med folkemordforebygging, kan ikke området være en del av Aserbajdsjan med mindre man ønsker å utløse et nytt folkemord på armenerne. Han har tidligere erklært at Nagorno-Karabakh vil bli en del av Armenia.

En kamp for Nagorno-Karabakh er ikke kun en kamp for frihet og selvbestemmelse, men også en kamp mot terrorisme

Flere av mediene i Norge klandrer begge parter og krever at begge parter må legge ned våpnene, men uten å vise forståelse for situasjonen. Om Armenia legger ned sine våpen, vil armenerne enten bli drept eller jaget, mens om Aserbajdsjan legger ned sine, vil Armenia også legge ned sine.

Aserbajdsjan, intet multikulturelt paradis

Najafpour og Aliyev, samt flere av mediene i Norge, benytter seg av betegnelsen seperatister når det kommer til armenerne i Nagorno Karabakh. Men hvordan armenerne kan bli kalt seperatister er vanskelig å forstå tatt de historiske kjensgjerningene i betraktning. Området har alltid vært bebodd av armenere og vært en del av Armenia, mens Aserbajdsjan kun så dagens lys i 1918.

Når Najafpour og Aliyev hevder at Karabakh har historisk sett vært befolket av etniske aserbajdsjanske tyrkere, mens tilflyttingen av armenere dit ble ledet av det tsaristiske Russland startet på 1800-tallet så stemmer altså ikke dette.

I håp om å spre kommunismen til den nyetablerte staten Tyrkia, la Josef Stalin området inn under Aserbajdjan som en uavhengig oblast (provins). Dette vil si at områdets befolkning hadde sin fulle rett til å bli selvstendig i etterkant av Sovjetunionens fall. Nagorno Karabakh har med andre ord sin fulle rett til å avgjøre sin egne skjebne.

Najafpour og Aliyev hevder samtidig at Aserbajdsjan praktiserer en form for multikulturalisme. Her kan raskt bli slått fast at samtlige minoritetsgrupper i Aserbajdsjan kontinuerlig har blitt undertrykt og at de ser på armenerne som sine venner og allierte.

Armenia blir sett på som et symbol på at det går an å klare seg til til tross for den undertrykking, tyrkifisering og de folkemord som har pågått og som ennå pågår. Samtidig kan det sies at både assyrerne og jesidiene, som er den største minoriteten i Armenia, fullt ut støtter Armenia. 

Stille fra Norge – for å redde oljesamarbeid med Aserbajdsjan

Ifølge Najafpour og Aliyev er hverdagen til de som bor nær grensen tøff og fylt med frykt, og som et resultat av artilleribruk, har krigen krevd flere uskyldige liv på begge sider. Saken er at Aserbajdsjan i skarp kontrast til Armenia ser på sivile og kulturarv som legale mål.

Den britiske advokaten, professor Geoffrey Robertson, mener at FNs sikkerhetsråd bør henvise konflikten til Den internasjonale straffedomstolen, som nå er bemyndiget til å etterforske de kriminelle handlingene som har blitt begått av Aserbajdsjan og Tyrkia.

Russland fikk meglet frem en våpenhvile den 10. oktober, men Aserbajdsjan fulgte ikke opp. Resultatet ble at krigen fortsatte og at risikoen for en større regional krig øker. Dette spesielt på grunn av Tyrkias innblanding, samt en økende tilslutning av islamister.

En kamp for Nagorno-Karabakh er ikke kun en kamp for frihet og selvbestemmelse, men også en kamp mot terrorisme. Flere tusen terrorister har blitt rekruttert i kampen mot Armenia. Og ifølge Erdogan vil ingen europeere kunne gå trygt på gaten om de opprettholder sin nåværende holdning til Tyrkia. Det er neppe rimelig at Armenia skal stå opp mot disse uten støtte. 

«Vi ønsker at norske myndigheter tar initiativ til å jobbe for fred og forsoning mellom Armenia og Aserbajdsjan», skriver Najafpour og Aliyev. Og det er nettopp fred og forsoning Armenia og armenere over hele verden forsøker å mobilisere til. 

Armenerne kjemper tappert, men hvor lenge Armenia vil klare å stå opp mot den overmakten som nå angriper er uklart. Det kan virke som om de taler for døve ører, inkludert i Norge hvor mye av mediedekningen vitner om lite fokus og lite bakgrunnskunnskap.

Frem til nå har Norge til tross for sterk kritikk fra mennekerettighetsorganisasjoner samarbeidet nært med Aserbajdsjan innen oljeindustrien og den norske regjeringen har unnlatt å anerkjenne det armenske folkemordet. Og det er i den situasjon Norge kan spille en positiv rolle.

I tillegg til å arbeide for sanksjoner mot Aserbajdsjan og Tyrkia bør Norge legge press på Tyrkia gjennom å anerkjenne folkemordet, samt kreve at de stanser sine aggressive handlinger. Norge bør arbeide for at befolkningen i Nagorno-Karabakh kan få sin selvbestemmelse og frihet, noe som vil være den eneste reelle løsningen. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.