I dag settes politiet inn for å pågripe folk uanmeldt om natten, alt fra enslige unge til barnefamilier, for å eskortere dem til flyet og sørge for at de kommer seg ut av Norge. Ikke ulikt en novemberdag i 1942, da norsk politi banket på døra hos flere hundre norske jøder for å lose dem til skipet som satte kurs for Auschwitz. 
Foto:UNHCR
75 år etter okkupasjonens slutt tillates at vårt offentlige rom benyttes til å fremme hat som vilkårlig rammer uskyldige mennesker, skriver lise Embla Scheele i dette innlegget.
93Shares
Elise Embla Scheele
Latest posts by Elise Embla Scheele (see all)

Det har på mange måter vært et merkelig år. Samtidig som landet har markert jubileum i forbindelse med at det var 75 år siden frigjøringen fra okkupasjonen under andre verdenskrig, har vi på ny opplevd nasjonal unntakstilstand med tomme gater under fjorårets nasjonaldagsfeiring. 

Selv om de avblåste 17. maitogene i 2020 skyldtes en pandemi, og ikke okkupasjon, er det verdt å stoppe opp og reflektere over sist vi opplevde noe lignende som nasjon. For kan det være at fortiden er i ferd med å innhente oss? 

Ingen beskyttet Johanne

Under de senere årene har vi vært vitne til at nazister igjen har inntatt våre gater. For ikke bare 17. maitogene, men også nynazistenes demonstrasjonstog, har måttet utgå som følge av pandemien. 

Samtidig som det ble lagt en kraftig demper på nasjonaldagsfeiringen, ble nasjonen rystet da en rasistisk motivert drapssak og familietragedie rullet opp for retten. 

Det var Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17)som ble drept av sin egen bror. Ifølge en artikkel publisert i Nettavisen 7. mai i forbindelse med rettssaken mot broren, hadde han over lengre tid utsatt søsteren for grov rasistisk trakassering på grunn av hennes kinesisk-adopterte bakgrunn. Johanne Zhangjia varslet ifra om at hun ikke følte seg trygg. Uten at noen grep inn. Uten at hun fikk beskyttelse. 

Dagen etter var hun død og terroristen gikk til angrep på en moské. Resten av historien er gjengitt i norske massemedier. I høst var det ett år siden Johanne Zhangjia ble drept. 

Statsstøtte til homofobe HRS

Folk med innvandrerbakgrunn er nasjonens adoptivsøsken. Hvordan blir de behandlet? Mange rapporterer om økt rasisme i samfunnet og at de er redde. Samtidig opplever norske jøder at jødehatet har blitt verre, mens samer slår alarm om samehets. Blir disse gruppene lyttet til og tatt på alvor? Å unnlate å handle når det er påkrevd kan være et like stort svik som å begå vold og overgrep i seg selv. 

Nynazistiske og høyreekstreme demonstrasjoner blir gjerne bagatellisert med at slike grupperinger har lav oppslutning i Norge, og sterke krefter ønsker å fjerne rasismeparagrafen fra straffeloven i ytringsfrihetens navn. 

Selv om det ennå er relativt få som er aktive medlemmer av uttalt nazistiske organisasjoner, holder det å lese kommentarfeltet under enhver sak som omhandler muslimer for å konstatere at det hatefulle tankegodset deles av svært mange nordmenn. Nazistenes tilstedeværelse i gatene har bidratt til å normalisere ideologien. Den islamofobe bloggen HRS mottar endog millionsummer i statsstøtte. 

En nazistisk eller islamofob demonstrasjon er en hatefull ytring

Hensynet til den hvite majoritetens presserende behov for å fremme rasistiske ytringer og konspirasjoner i det offentlige rom synes å veie tyngre enn hensynet til minoritetene som må leve (eller dø) med konsekvensene av hatet og den alvorlige trusselen dette representerer mot deres fysiske og psykiske helse. 

«Kampen for ytringsfrihet» reduseres til en kamp for å kunne stigmatisere mennesker fra minoritetskulturer og retten til å krenke deres kultur – med media som mikrofonstativ, gjerne i beste sendetid. Denne kampen, som kjempes skulder ved skulder med kreftene som mener det pågår en kulturkrig mellom Vesten og islam, har urovekkende høy oppslutning blant den hvite majoriteten. Med ytringsfriheten som gissel bidrar denne feilslåtte kulturkampen kun til økt polarisering, svekkelse av demokratiske verdier og dermed en undergraving av ytringsfriheten på sikt. 

En nazistisk eller islamofob demonstrasjon må defineres som en hatefull ytring, omfattet av straffeloven. For å fremme hat som rammer etniske, religiøse og seksuelle minoriteter kan ha langt mer alvorlige og omfattende konsekvenser enn trusler som kun rammer enkeltpersoner på grunn av hatetes omfang. 

Konturene av en ny «endelig løsning» for vår tid

Hvordan har vi kommet hit – at vi 75 år etter okkupasjonens slutt igjen tillater at vårt offentlige rom kan benyttes til å fremme hat som vilkårlig rammer uskyldige mennesker basert på kultur, religion og legning? 

«Kampen for ytringsfrihet» reduseres til en kamp for å kunne stigmatisere mennesker

«Og du skal fortelle dine barn» er en sentral læresetning i jødisk tradisjon, og omkvedet etter Holocaust har vært at vi må kjenne historien for at den ikke skal gjenta seg. Men de siste overlevende etter krigens forfølgelser er snart ikke blant oss mer, og vi kan derfor nå befinne oss ved et veiskille eller paradigmeskifte. 

Over de senere årene har vi igjen vært vitne til en normalisering av fremmedfiendtlige og dehumaniserende holdninger og retorikk både i politikken og offentligheten, som hadde blitt møtt med skarp fordømmelse for kun få år tilbake. Hvor er vi på vei om denne utviklingen får fortsette? Kan vi ane at konturene av en ny «endelig løsning» for vår tid er i ferd med å ta form? 

Politiet kommer om natten – i 2021 som i 1942

Barn og unge som er oppvokst i Norge og ikke kjenner noe annet hjemland blir allerede tvangssendt ut av landet på grunn av sin avstamning, ofte til en utrygg fremtid i landet familien stammer fra. Barna straffes for foreldrenes gjerninger, omtrent slik barn av tyske soldater og deres norske mødre ble behandlet da norske myndigheter fratok dem deres statsborgerskap og sendte dem ut av landet. I ettertid har myndighetene beklaget overgrepene de ble utsatt for. Vil vi høre det samme igjen om femti år? 

I dag er det «innvandringsregulerende hensyn» som trumfer menneskerettighetene hos myndighetene, og taktikken går ut på å skremme folk på flukt fra å søke asyl eller se for seg en fremtid i Norge. 

I 1938 møttes representanter fra 32 land i Frankrike for å prøve å finne en løsning på den daværende flyktningkrisen. Samtlige land som deltok, inkludert Norge, sa nei til å ta imot jøder som prøvde å flykte fra Nazi-Tyskland. I ettertid kjenner vi konsekvensene av dette.  

I dag settes politiet inn for å pågripe folk uanmeldt om natten, alt fra enslige unge til barnefamilier, for å eskortere dem til flyet og sørge for at de kommer seg ut av Norge. 

Ikke ulikt en novemberdag i 1942, da norsk politi banket på døra hos flere hundre norske jøder for å lose dem til skipet som satte kurs for Auschwitz. 

Bli med og bestem en ny retning

Vår tids konsentrasjonsleirer befinner seg ved Europas yttergrense, hvor folk som flykter fra konsekvensene av vestlig imperialistisk krigføring og utarming avskrives som ordinære «migranter» og frarøves grunnleggende menneskerettigheter. Våre norske og europeiske skattepenger bevilges blant annet til den libyske kystvakten, som samarbeider med menneskesmuglere og internerer flyktninger i Libya hvor de utsettes for grov tortur. 

Hundrevis har de siste månedene lidd drukningsdøden på flukt over Middelhavet, mens media holder tyst og våre ledere lar folk drukne som om de var rotter eller kakerlakker. Den groteske strategien med å unnlate å drive redningsarbeid for å stagge flyktningstrømmen holder ikke vann, i likhet med de dårlige båtene som menneskesmuglerne tvinger flyktningene om bord i. 

Disse menneskene, som kunne utgjort ressurser for våre europeiske og arabiske samfunn, forvises i stedet til inhumane flyktningleirer, konsentrasjonsleirer i Libya, en tilværelse som utstøtte papirløse «illegale migranter» eller drukningsdød på havet. Hvilken framtid gir vi barna som makter å vokse opp under slike forhold? Det er nedslående at regjeringen kun vil ta imot et symbolsk antall familier fra skrekkleiren i Moria, til tross for at våre kommuner står med åpne armer.

Ekstrem islamisme kan være et av traumets ansikter, da ekstremisme i enhver form kan utvikle seg som følge av dehumanisering og marginalisering. Derfor er det heller neppe det mest «samfunnsøkonomiske» alternativet på sikt å la disse menneskene lide for vår eurosentriske egoismes skyld. Konsekvensen av å snu oss vekk er i stedet at vi skaper en tikkende bombe. 

Den sittende regjeringen er først og fremst opptatt av å tekke velgergruppene som lar seg styre av fremmedfrykt, framfor de mange som nå protesterer mot dehumaniseringen av Norge. Når vi nå går inn i et nytt valgår er tiden inne for at vi som velgere kan være med på å bestemme en ny retning for landet vårt. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.