Foto: United Nations
og kommunikasjonsansvarlig, begge ved Antirasistisk Senter
I november 2020 gikk Oslo-byråd inn for å endre navn på en gate i Søndre Nordstrand, oppkalt etter Marta Steinsvik. Hun var den første kvinnen som holdt en preken i en norsk kirke, og dette var sentralt i hennes kamp om å la kvinner ta del i presteyrket. Marta Steinsvik var kvinnesaksforkjemper, og hun var også antisemitt.
Parallelt til hennes kamp for kvinnelige prester kjempet hun for gjeninnføring av jødeparagrafen i Grunnloven, som forbød jøders adgang til riket. Hun sto også fram imot fjerningen av «jesuittparagrafen» i Grunnloven. I kampen for likestilling, kjempet hun ikke for alle kvinner. Tvert imot, hun ytret seg hatefullt og fiendtlig mot minoritetsgrupper. Kan det kalles en kamp for likestilling om det bare skal gjelde for majoriteten i samfunnet?
I dagens kamp for likestilling har vi ikke råd til å være fargeblinde. Vi må se forskjellene rundt bordet, og hvordan disse forskjellene former hver persons opplevelse av det samfunnet de lever i. I fagterminologien kaller vi dette interseksjonalitet: hvordan ulike former for makt og forskjellsbehandling virker inn på hvert enkelt individs opplevelse av samfunnet, og dets strukturer. I klartekst vil dette si at en etnisk-norsk kvinne vil oppleve å møte skole, fritidsaktiviteter, dating, jobb og kanskje til og med boligmarkedet annerledes enn en etnisk-norsk mann. På samme måte vil en minoritetskvinne oppleve disse utfordringene og problemene som en etnisk-norsk kvinne, men minoritetskvinnen vil i tillegg oppleve diskriminering som baserer seg på forutinntattheter og fordommer knyttet til henne som minoritet.
Et eksempel på dette er Levekårsundersøkelsen (2020),som viser at 16 prosent av innvandrere oppgir at de har opplevd forskjellsbehandling i arbeidslivet på grunn av sin innvandrerbakgrunn i løpet av en 12 måneders periode. Flere studier som har tatt i bruk felteksperimenter, viser at det forekommer diskriminering i ansettelsesprosesser i Norge.
For å oppsummere: Begge kvinnene møter diskriminering i samfunnet som baserer seg på deres kjønn, men minoritetskvinnen møter et annet aspekt i tillegg, som den etnisk-norske kvinnen ikke gjør. Dette er hovedmålet med interseksjonalitet, å forstå at sammensetningen av ens identitet gjør at forskjellige individer opplever forskjellige utfordringer.
«Hva leker du deilig for?»
Kvinner som uttaler seg i offentligheten blir ofte utsatt for hets, både for det de mener og for hvem de er.
Kan det kalles en kamp for likestilling om det bare skal gjelde for majoriteten i samfunnet?
Antirasistisk Senter sluttfører i disse dager en rapport som viser at omfanget av hets og trusler har direkte innvirkning på hvilke debatter mange orker å delta i, noe som er et demokratisk problem.
Som da Great Thunberg var offer for spredning av en seksuelt krenkende tegning av seg selv, spredt av et kanadisk oljeselskap. Arbeiderpartiets Hadia Tajik ble i 2016 utsatt for grov hets i VGs kommentarfelter. Sjikaneringen var seksuelt ladet, men også rettet mot hennes muslimske bakgrunn. De som arbeider med antirasisme i offentligheten blir ofte utsatt for hets.
Samtidig opplever kvinner og seksuelle- og kjønnsminoritetspersoner en særegen nyanse av denne hetsen, som baserer seg på deres interseksjonale identitet. De som ytrer hat rakker ned på den identiteten ved å bruke rasistisk språk i tillegg til seksuelt truende og LHBTQI-fiendtlig retorikk.
Likestillingskampen tjener ikke noe på å være fargeblind
Regjeringen har gjentatte ganger uttalt at de ønsker å verne om mangfold. Vi må som samfunn forstå og verne om de som er mest utsatte, dette er noe de fleste nordmenn vil si seg enige i. Da er det viktig å ta med forståelsen av at de av oss som er minoriteter, kanskje på flere måter enn bare en, har en helt annen hverdag enn de som tilhører majoriteten. Dette betyr ikke at alle som har blondt hår og blå øyne må gå i skammekroken, men at man kanskje kan møte andre med empati og forståelse. Se oss der vi er, ikke fra der du er.
Såkalt fargeblindhet trekkes med jevne mellomrom frem som et ideal når det gjelder å bekjempe rasisme og diskriminering. Vi snakker her om fargeblindhet i utvidet forstand. Fargeblindhet bærer også med seg en implisitt forståelse av at man ikke kan opptre rasistisk når man ikke ser hudfarge, eller kjønnsdiskriminerende når man ikke ser kjønn. Intensjonen med å insistere på å ikke se forskjeller er kanskje god, men i verste fall kan fargeblindhet bli en hvilepute, en unnskyldning for å ikke ta tak i den diskrimineringen noen av oss opplever.
Når vi velger å være fargeblinde, unnlater vi å se nyansene rundt oss. Likestillingskampen må fortsette, men med en forståelse av at ikke alle kvinner har samme utgangspunkt. I dagens samfunn som trives i dikotomier (svar-hvit mentalitet), kan vi gjøre motstand ved å vise frem fargenyansene!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
