Den mest presserende utfordringen akkurat nå er å innkvartere ukrainske flyktninger i norske kommuner, skriver artikkelforfatteren.
Foto: IOM
Det er positivt med store ambisjoner, men vi må også ha realistiske forventninger. Alt tar mer tid når det kommer mange flyktninger samtidig, skriver Sylo Taraku i dette innlegget. 
521Shares

Mange ser ut til å være optimistiske når det gjelder integrering av ukrainske flyktninger. Fordi de kommer fra et europeisk land med relativt høyt utdanningsnivå antar man at alt blir enklere. Som under flyktningkrisen i 2015, snakker politikere igjen om «integrering fra dag én», om «hurtigspor for integrering» og lignende. Alt dette skaper et inntrykk av at vi står overfor en rask integrering av ukrainske flyktninger. 

Det er positivt med store ambisjoner, men vi må også ha realistiske forventninger. Denne krisen er ekstraordinær. De offisielle prognosene tilsier at norske kommuner må bosette rundt 35 000 ukrainske flyktninger i løpet av 2022. Dette er et rekordstort antall. Det vil også gi oss ekstraordinære utfordringer. Det er flere forhold som gjør ukrainernes integrering i det norske samfunnet krevende.

1. Vi har aldri før bosatt så mange

Den mest presserende utfordringen akkurat nå er å innkvartere ukrainske flyktninger i norske kommuner. Den første innkvarteringen skjer vanligvis på norske asylmottak som opprettes i ekspressfart i slike situasjoner. Men et asylmottak er et sted man skal være mens saken er under behandling. Ukrainske flyktninger får midlertidig kollektiv beskyttelse som innebærer både rett til arbeid og studie. For å unngå en lang og passiv tilværelse på asylmottak, må de bosettes raskest mulig i norske kommuner. Norske kommuner klarer å bosette rundt 5 000 flyktninger i året uten store anstrengelser.

I ekstraordinære situasjoner kan kommunene imidlertid snu seg raskt rundt og bosette langt flere. Kommunene har erfaringer med slike situasjoner, som under krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet og flyktningkrisen i 2015. IMDi har anmodet kommunene om å bosette 35 000 i år, og gitt frist til 31. mars for å gi svar. For at dette skal være mulig, må alle norske kommuner stille opp. Tidligere rekord er fra 2016 under migrasjonskrisen da 15 300 flyktninger ble bosatt i 411 kommuner. Oppgaven er mye mer krevende denne gangen. Heldigvis viser en undersøkelse fra NRK at kommunene har en enorm positiv vilje til å bidra. Den store velviljen kombinert med at regjeringen garanterer for alle kostnadene, er lovende. 

Likevel må vi ikke glemme at det tar tid når store grupper skal innkvarteres, så bosettes ute i kommunene og deretter bli plassert i ulike integreringstiltak. Derfor var statsminister Jonas Gahr Støres påpekning viktig: «Det kan bety at det ikke vil være mulig å oppfylle alle de rettighetene flyktninger har i dag fra dag én.» Det kan dreie seg om alt fra barnehage og skole til barna til tolketjenester og psykologisk hjelp til de som trenger det.

2. Tidkrevende prosesser 

Det antas at de fleste ukrainske flyktninger er godt kvalifiserte til det norske arbeidslivet. Det er likevel en utfordring å sørge for at de kommer så raskt som mulig ut i arbeidslivet. 

Heldigvis finnes det gode løsninger. For eksempel kan man ta i bruk et hurtigspor som et alternativ til det ordinære introduksjonsprogrammet for flyktninger. I 2016 ble det inngått en samarbeidserklæring mellom regjeringen og partene i arbeidslivet om raskere integrering av flyktninger i arbeidslivet. Samarbeidserklæringen la opp til etableringen av et hurtigspor for flyktninger som har med seg kompetanse som er etterspurt på det norske arbeidsmarkedet. 

Ukrainske flyktninger må få et mest mulig normalt liv i en ellers svært unormal livssituasjon.

Dette ble senere nedfelt i integreringsloven av 2021, der det åpnes for kortere løp i introduksjonsprogrammet for flyktninger som har utdanning på videregående nivå eller høyere. Men dette forutsetter at medbrakt utdanning blir godkjent i Norge, noe som kan være en kronglete og tidkrevende prosess. NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – har imidlertid fått gode erfaringer med godkjennelse av utdanning fra utlandet under forrige flyktningkrise, ikke minst med tanke på koordinering mellom de ulike aktørene. Denne erfaringen må brukes til å hjelpe ukrainere slik at byråkratiske prosesser ikke blir en barriere på vei mot integrering. 

3. Midlertidighet og splittede familier

Ukrainere får et midlertidig opphold – tanken er at de aller fleste skal hjem igjen når krigen tar slutt. At mange av de som er her har en splittet familiesituasjon vil ytterligere bidra til at de ønsker det. Ifølge FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) er omtrent ni av ti av de ukrainske flyktningene kvinner og barn. Mennene blir igjen for å forsvare landet.

Opplæring i norsk og i samfunnskunnskap, samt arbeidet med godkjenning av medbrakt utdanning og deretter leting etter arbeid krever naturligvis en egen innsats også fra ukrainske flyktninger.

Livssituasjonen med et stort fokus på familien i hjemlandet, tilsier at det vil være krevende for mange av dem å satse fullt og helt på integrering i norsk arbeidsliv. De ukrainske kvinnene må ta seg av barna samtidig som de må leve i engstelse for mennene og resten av familien som er igjen i den brutale krigen i Ukraina. 

Et intervju Dagsavisen gjorde med ukrainske Diana (42) viser dette tydelig. Hun kom som flyktning til Norge sammen med sin datter. Resten av familien måtte bli igjen i Ukraina. «Jeg er veldig redd for at han vil miste livet. Jeg gråter mye», fortalte hun til avisen. Datteren gråter mye og ofte. Selv i morens trygge armer. Hun er bare tre år, men har allerede sett og opplevd mer enn et menneske bør. Dette er krevende forutsetninger for å skulle integrere seg i et nytt samfunn, og vil kreve mye av helsetjenesten i kommunene. 

Krevende oppgave

Vi må heller ikke glemme returperspektivet i integreringen av ukrainske flyktninger. Derfor krigen ikke varer lenge, er det gode grunner til å tro at de fleste vil reise hjem igjen. Slik flyktninger fra Kosovo gjorde i 1999. Ukrainske flyktninger som uttaler seg i norske medier gir et klart inntrykk av at de vil hjem igjen straks det blir fred der. Som Nataliia Sulima som sa til Aftenposten at hun og døtrene ikke tror på en fremtid i Norge. «Vi kommer til å dra tilbake til Ukraina, det er hundre prosent sikkert. Men vi vet ikke når.»

Ukrainske flyktninger må få et mest mulig normalt liv i en ellers svært unormal livssituasjon. Det må tilrettelegges for integrering, men også for å gjøre dem i stand til å reise hjem igjen etter krigen, og bidra til både gjenoppbygging og demokratisering av Ukraina.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.