Har HL-senteret spilt fallitt?

Det er en påfallende ironi at en selvstendig forskningsinstitusjon som vier seg til en av historiens mørkeste kapitler, synes å mangle faglig troverdighet.

Det er en påfallende ironi at en selvstendig forskningsinstitusjon som vier seg til en av historiens mørkeste kapitler, synes å mangle faglig troverdighet når den samme dehumaniseringen og brutaliteten overfor uskyldige folk folder seg ut i sanntid. Når HL-senteret, som bærer ansvaret i Norge for å bevare minnet om Holocaust og for å ivareta livssynsminoritetenes vilkår og rettigheter, velger talende taushet og en tafatt holdning fremfor tydelighet i møte med det som utspiller seg i Gaza, reiser det seg fundamentale spørsmål om hvorvidt institusjonen yter sitt samfunnsmessige og faglig kritiske mandat rettferdighet. Hvordan kan det ha seg at dette senteret, som er tuftet på prinsippet om ‘aldri igjen’, finner seg i å være øredøvende stille overfor en systematisk utryddelse av sivile liv?

HL-senterets nylige uttalelse om at det sannsynligvis er snakk om et folkemord, fremsettes etter 21 måneder med en systematisk ødeleggelse og dehumanisering av sivile liv uten sidestykke i vår tid, avslører en faglig og etisk krise i ordets etymologiske forstand. Den passiviteten og blaserte holdningen som har preget senteret, tyder på en prosess hvor det etiske ansvaret projiseres utover. Det blir det samme som å være avventende til at andre aktører, det være seg politiske partier, internasjonale menneskerettighetsorganer, fagforeninger m.m. skulle ta det første skrittet henimot eksplisitt fordømmelse. Dette er et skolebokeksempel på en ansvarsfraskrivelse hvor den etiske funksjonen delegeres til andre aktører, slik at organisasjonen kan unngå den angsten og det ubehaget som følger med et tydelig moralsk lederskap og standpunkt. En slik “vente-og-se&” holdning er ikke nøytral, for de som ynder å tro det. Det er en aktiv posisjonering som går god for maktens logikk. Etter mitt syn symboliserer dette intet annet enn en regresjon til en infantil posisjon, hvor en venter på at “de voksne” skal ta de krevende og ubehagelige avgjørelsene mens en forskanser seg bak dem.

Her bør HL-senterets styre, med gode grunner, utføre et grunnleggende selvarbeid, og konfrontere egne blindsoner og den dypereliggende konformitetstrangen som svekker en faglig og etisk fundert dømmekraft i møte med folkemordets bestialitet.

En mer betenkelig og foruroligende dimensjon ved denne avventende holdningen som organisasjonen har gitt uttrykk for i møte med de omfattende lidelsene til den palestinske befolkningen, har å gjøre med hvordan denne posisjonen implisitt reflekterer kolonialistisk ontologi og epistemologi, som en aldri helt utdrevet spøkelse. Med andre ord, når HL-senterets respons på systematisk vold og menneskelig lidelse karakteriseres av “avventende nøytralitet”, reproduseres et kunnskapsregime hvor vestlig, eurosentrisk posisjon fremstår som universell og objektiv, mens lidelsene og undertrykkelsen til ikke-vestlige reduseres til periferien, som ikke fordrer faglig engasjement eller en eksplisitt etisk posisjonering. En faglig regresjon til koloniale ontologier, hvor visse menneskeliv utryddes i stillhet og uten moralsk indignasjon, mens andre menneskeliv bæres frem som selvfølgelige, svekker institusjonens faglige relevans og legitimitet i en tid som nettopp krever en global etisk og kritisk refleksivitet fra fagpersoner og selvstendige forskningsinstitusjoner.

Denne vegringen mot å ta et klart og tydelig standpunkt avslører etter mitt syn et paradoks. Altså, en institusjon som etter deres egne ord skal rette et kritisk søkelys på Holocaust og andre folkemord, henfaller selv til en posisjon som opprettholder, sågar konsoliderer, marginaliseringen av ikke-jødiske minoriteter og menneskeliv som lider under et folkemord. Denne passiviteten, eller, rettere sagt, medvirkningen til å opprettholde en skjevstilling i formidlingen og dokumentasjonen av et pågående folkemord, er et slående og talende uttrykk for hvordan de som burde vite best, kan henfalle til en posisjon som gjør de om til en forlengende arm til en dødelig, ekspansjonistisk makt, som sorterer menneskelig lidelse og deres moralske og affektive betydning.

Det akutte spørsmålet som reiser seg her, er følgende: er ikke denne diskrepansen, mellom institusjonens påståtte verdier og deres faktiske tilnærming og gjennomgående valg, en faglig og etisk fallitterklæring? Og, som en forlengelse: hvordan har HL-senteret tenkt å gjenreise seg i kjølvannet av Israels folkemord overfor palestinske liv?