Foto: DMT
Student på Teologisk fakultet og jødisk
Kronikken til Farhan Shah hevder at HL-senteret har tapt sin moralske og faglige relevans ved å ikke komme med sterk nok fordømmelse og velger taushet ovenfor det som foregår i Gaza. Dette er en alvorlig påstand, og den krever derfor mer enn svevende moralretorikk og ideologisk ladet språk. Istedenfor å levere en substansiell analyse velger kronikken å ta i bruk en hel haug av retoriske grep som skjuler svak argumentasjon og ignoranse for hva faglig integritet og institusjonell ansvarlighet faktisk innebærer. Først og fremst blander kronikken kortene mellom etikk og faglighet. HL-senteret er en forskningsinstitusjon, ikke en aktivistorganisasjon. Dets mandat er ikke å rope først og høyest i komplekse konflikter, men å bidra med kunnskapsbasert innsikt i lys av historiske erfaringer. Når forfatteren beskylder senteret for «ansvarsfraskrivelse» og «regresjon til en infantil posisjon» fordi det ikke kommer med eksplisitte moralske fordømmelser, undergraves hele poenget med uavhengig forskning. Å forvente at forskningssenter automatisk skal slutte seg til aktivistiske narrativer og konklusjoner, før alvorlige påstander som folkemord – er bredt juridisk og faglig forankret, er ikke et krav om etisk ansvarlighet, men et krav om lojalitet til et politisk standpunkt.
Det er også intellektuelt uærlig å hevde at HL-senteret er «øredøvende stille». Senteret har i sine uttalelser pekt på de ekstreme lidelsene i Gaza og anerkjent det folkerettslige alvoret i situasjonen. At dette skjer på en måte som veier ord med omhu, er ikke svakhet, men styrke. Det er et forsøk på å ikke falle for polarisert språkbruk som bidrar til å forsterke konfliktens mest ytterliggående narrativer. Samtidig har senteret advart om faren for folkemord allerede i Januar 2024. Videre er kronikkens sentrale anklage at HL-Senteret, gjennom sin «avventende nøytralitet», reproduserer et «kolonialistisk kunnskapsregime» hvor lidelsen til ikke-vestlige befolkninger marginaliseres. Denne påstanden er ideologisk snarere enn empirisk. Det finnes ingen bevis i teksten for at HL-senteret opererer ut fra et eurosentrisk hierarki for menneskeverd. Snarere er det kronikkforfatterens eget språkbruk som avslører et binært verdensbilde der nyanser, tvil og faglig tilbakeholdenhet leses som moralsk svik. Dette er en farlig tankegang – ikke minst fordi det implisitt fratar forskningsinstitusjoner muligheten til å opptre som refleksive og kritiske i møte med krig og lidelse, uten å måtte kapitulerer for moralsk press.
I tillegg er det påfallende hvordan jødiske minoriteters historie og traumer under Holocaust nærmest instrumentaliseres i teksten. Forfatteren impliserer at det moralske minnet om Holocaust først får gyldighet dersom det brukes til å fordømme Israel i dag. Dette er ikke bare respektløst, men det reduserer Holocaust til et strategisk verktøy i nåtidens konflikt – en logikk som mange jødiske samfunn verden over, med god grunn, oppfatter som antisemittisk i struktur, om ikke i intensjon.
At HL-senteret velger å utøve forsiktighet og balanse i et ekstremt polarisert offentlig ordskifte, er derfor ikke et tegn på “etisk fallitt”, men på at institusjonen tar sitt ansvar som forsknings- og dokumentasjonssenter på alvor. Dens primære oppgave er ikke å være mikrofon for sterke følelser, men å bidra til at vi forstår hvordan ideologisk dehumanisering skjer – også når den skjer forkledd som moralsk overbevisning. En tekst som kaller det “medvirkning” når en forskningsinstitusjon nekter å marsjere i takt med politisk indignasjon, har mistet kontakten med hva akademisk integritet og kunnskapsbasert refleksjon faktisk er. Det HL-senteret gjør – nemlig å bruke tid, presisjon og juridisk forsvarlige begreper – er det motsatte av feighet. Det er en etisk forpliktelse til å ikke la historiens mørkeste kapittel misbrukes som våpen i samtidens mest eksplosive debatter.
