Hollendergata, Cafe Saba Grønland

1.juli var det slutt. Kirkens Bymisjons kontrakt med kommunen opphører, og beboerne, som i noen tilfeller har bodd her i 11-12 år, må forlate det som har vært hjemmene deres.

Fram til, og litt utover, det siste århundreskiftet, hadde Grønland et annet preg enn det etter hvert har fått. Et slitent område med slitne mennesker, ikke fargerikt på samme måte som det fremstår nå, med nye butikker, uterestauranter, festivaler og blomster i gatene.

Bydel Gamle Oslo har en stor innvandrerbefolkning, noe som er synlig i gatebildet, som på godt og vondt kan virke eksotisk, men også har ført til stigmatisering av området og mange av de som bor der. I de senere år har beboerorganisasjoner og frivillige organisasjoner, med statlig og kommunal støtte, bidratt til å løfte bydelen.

I 2004 skjedde det som ble kjent som ‘trikkedrapet’. En 40 år gammel somalisk mann gikk til angrep med kniv på en trikk i Oslo. En 23 år gammel mann ble drept og fem andre skadet, en av dem livstruende, to alvorlig. Gjerningsmannen var fire dager tidligere utskrevet fra akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål Sykehus, vurdert som psykotisk, i 2001 hadde han fått diagnosen schizofreni.

Han ble dømt strafferettslig utilregnelig, og dømt til tvungent psykisk helsevern fordi han ikke var ansett for å være tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Heldigvis var dette et isolert tilfelle, men det satte fokus på et reelt problem. Denne mannen hadde sovet ute i dagene før det grusomme drapet. Han var en av mange som falt utenfor systemet på grunn av psykiske og rusrelaterte problemer, arbeidsledige, traumatiserte og bostedsløse. Et stort problem var khat, en forholdsvis mild, men avhengighetsskapende narkotisk plante som ble innført fra Afrika, ulovlig, men likevel tilgjengelig blant somaliere, særlig på Grønland, inntil den ble forbudt i andre europeiske transittlandland og vanskelig å få smuglet inn til Norge.

Dette miljøet falt ikke bare utenfor i samfunnet generelt, men også det øvrige somaliske miljøet, en minoritet i minoriteten. Bekymring blant fagarbeidere i bydelen, etter hvert mange med somalisk bakgrunn, i uteseksjonen, i Bymisjonen, i politiet, i DPS, vokste, og noe måtte gjøres. Tilliten og forholdet til det offentlige, som NAV, var mildt sagt begrenset.

Parallelt med NAV eksisterte det et uformelt selvhjelps-nettverk, der man oppsøkte landsmenn heller enn det offentlige hjelpeapparatet. En viktig aktør i dette nettverket var Mohamed Jama Ali, en kjent mann i bybildet.

Gjennom sitt arbeid i Uteseksjonen og Tøyen DPS (Distriktpsykiatrisk Senter), kontakter i politiet, og sitt inngående kjennskap til miljøet på Grønland, var han smertelig klar over problemene, og fungerte som en slags ambulerende rådgiver og sjelesørger, i tillegg til sin stilling i DPS. Med sin kontakt og oversikt over miljøet, ble det åpenbart for ham at noe måtte gjøres med bosituasjonen.

I denne generasjonen menn, mange med krigstraumer, var det sammensatte utfordringer, blant annet var mange bostedsløse, og manglet boevne. De klarte ikke å tilpasse seg i kommunale boliger, mestret ikke å være i arbeidslivet, og havnet ofte på gaten eller oppholdt seg på midlertidige adresser. Mange var utstøtt av sin egen familie.

I somalisk tradisjon blir psykiatrisk sykdom sett på som en besettelse av overnaturlige krefter, jinner, som kan forandre et menneskes personlighet

I somalisk tradisjon blir psykiatrisk sykdom sett på som en besettelse av overnaturlige krefter, jinner, som kan forandre et menneskes personlighet. Kuren for dette er 40 dagers lesing av koranen under oppsyn av religiøse ledere i moskeen.

Med fagfolk innen psykiatrien, lege og sykepleier, i ryggen, inngikk Mohamed Jama Ali et samarbeid med moskeen, og parallelle tiltak ble gjort.

Hans ide var å opprette et sted der man kunne tilby kost og losji for menn uten ordnede boforhold, med oppsyn, på kortere eller lengre basis, spesielt somaliere.

Denne ideen fikk han legge fram for dagens helseminister, som bidro til at det ble bevilget midler til å sette den ut i livet.

Han hadde også kontakt med Kirkens Bymisjon, Marit Nybø, som da var avdelingsleder i Kirkens Bymisjons BYBO, og alltid en ivrig forkjemper for bostedsløse, var lydhør for Alis ide, som passet in i BYBOs formålsparagraf:

«Vi har lang erfaring med boligarbeid og boligutvikling for vanskeligstilte i Oslo som, på grunn av rusavhengighet, psykisk lidelse, isolasjon, dårlig økonomi eller annet, har utfordringer med å bo. Vi erfarer hvor viktig det er med forutsigbarhet, regelmessig kontakt, praktisk hjelp og omsorg for å kunne bo trygt og godt. Med tiden har vi tilegnet oss erfaringer og stor kompetanse på å gi mennesker bistand og boliger.»

De satte i gang med planlegging, og med støtte fra Husbanken ble bygningen på hjørnet av Hollendergata og Grønlandsleiret vis a vis Politihuset, kjøpt, og i løpet av et år bygget om, slik at det i 2011 kunne åpnes og tilby plass til opptil 20 personer med behov for et tilpasset sted å bo, både i enkeltrom og i bofellesskap i fire etasjer.

Til forskjell fra andre, tilsvarende tilbud, ble det her også, på gateplan, opprettet et informasjons- og rådgivingssenter på drop-in basis, et møterom, og Kafe Saba, som snart ble et tilgjengelig og populært møtested, for mange av områdets beboere. De solide eikebordene var en gave fra gamle Olympen, her er pinnestoler i mange varianter og farger, grønne planter, kunst på veggene. Lokalene ble brukt til barnebursdager og konfirmasjoner, så vel som kurs, møter og konferanser.

Kjøkkenet, som i tillegg til å forsyne beboerne i huset og servere kaffe, bakst, supper og varme retter til kafegjester, var praksisplass for ungdommer på terskelen til arbeidslivet, og språktreningsmulighet for de som trengte det.

Under Corona-krisen drev senteret opplysningsarbeid og delte ut masker, sydd på en somalisk systue. Bare ett av mange eksempler på samarbeidet med andre organisasjoner og tiltak i bydelen.

Stedet har vært åpent for forskere og studenter som arbeider med somaliske temaer, og vært en utadvendt og inviterende samarbeidspartner for alle fagmiljøer, politiet, NAV, DPS, Gatehospitalet, og bydelene.

I tillegg til Cecile Campos, ildsjelen som har vært leder helt fra starten og kaller det sitt hjertebarn, har det vært 6-7 ansatte, fagfolk med relevant språk- og minoritetsbakgrunn.

1.juli var det slutt. Kirkens Bymisjons kontrakt med kommunen opphører, og beboerne, som i noen tilfeller har bodd her i 11-12 år, må forlate det som har vært hjemmene deres, og flytte til andre steder.

Det er vemodig, og tidligere samarbeidspartnere jeg har snakket med bekrefter betydningen stedet har hatt, både for beboerne og som et knutepunkt for forskjellige fagmiljøer og privatpersoner.

Daglig leder og prosjektansvarlig Cecile Campos legger vekt på de positive erfaringene og resultatene de har oppnådd i løpet av 14 år, noe som bekreftes av tilbakemeldinger fra mange hold. Det er usikkert hva videre planer for huset blir.

Mohamed Jama Ali, som nå er pensjonist og bor i Somaliland, er på Oslo-besøk og er skuffet over at huset i Hollendergata er stengt.

Han er stolt og glad for at det ble etablert og fungerte så bra og så lenge som det gjorde, og understreker at selv om situasjonen i byen nå er annerledes, er det fremdeles utfordringer, særlig blant ungdom.

Er man engasjert, er det alltid noe å ta tak i. Pensjonsalder til tross, har han nå nye ideer og prosjekter i hjemlandet, der behovene står i kø for en som er villig til å ta et tak.