Foto: FlePsy
De siste årene har flere unge menn med røtter utenfor Europa, særlig fra Midtøsten og Nord-Afrika, beveget seg i retning av høyrepopulistiske partier også her i Norge. Det skjer i mange land. I USA stemte mange unge menn med arabisk og latinamerikansk bakgrunn på Trump. I Frankrike har Le Pens støtte blant unge menn vokst jevnt. I Sverige har Sverigedemokraterna fått fotfeste i flerkulturelle bydeler. I Norge ser vi lignende tendenser og FrP vet det.
Men hvorfor skjer det?
Forskning fra European Consortium for Political Research (2024) viser at mange unge menn i Europa føler seg satt til side. De opplever at samfunnet i økende grad hyller kvinnelig styrke og selvstendighet samtidig som deres egen rolle er uklar. De savner anerkjennelse, ikke bare som enkeltpersoner, men som menn. Og i denne uroen blir det fristende å støtte politikere som snakker høyt og selvsikkert om kontroll, trygghet og «å ta tilbake landet».
Men det er verdt å spørre: Hvilken type mann ønsker egentlig dagens unge kvinner ved sin side? Mange kvinner søker i dag ikke bare en beskytter, men en partner. En som kan stå støtt i seg selv, være ansvarlig, vise omsorg, og samtidig ha ryggrad til å si ifra når noe er galt. Ikke en som kaster seg etter maktspråk eller enkle fiendebilder, men en som bygger noe med ro, verdighet og vilje til samarbeid.
Det handler ikke om at unge menn med innvandrerbakgrunn er lettlurte. Tvert imot. Mange har vokst opp med mer ansvar og press enn andre. De er ofte ryggraden i familien, oversettere mellom kulturer, og de som først kjenner på hva et hardt arbeidsliv faktisk krever.
Men da er det også viktig å se hvem som faktisk har stått på deres side i politikken. Når skolen kutter i oppfølging, når helsehjelp blir dyrere, når boligmarkedet er utenfor rekkevidde da hjelper det lite med sterke ord og moralske pekefingre. Da trengs politikk som forstår livet de lever.
Frihet betyr ikke å stå alene. Trygghet er ikke bare politi og straff, men også bolig, arbeid og respekt. Styrke er ikke å rope høyest, men å holde ut og å reise seg for noe større enn bare seg selv.
Det er her forskjellen mellom høyrepopulismen og fellesskapspolitikken viser seg. Venstresida snakker kanskje ikke alltid høyest. Men den har gjennom historien stått for kampen for arbeidernes rettigheter, sosial trygghet, skoleløft for de som trengte det mest og et samfunn der du ikke må være perfekt for å være verdig.
Det finnes ikke én måte å være mann på. Men historien viser at når unge menn føler at verden ikke har plass til dem, blir de sårbare for de som tilbyr raske løsninger og tydelige fiender. Problemet er at de samme løsningene sjelden gir noe tilbake.
Det som trengs nå, er ikke flere slagord, men nye fellesskap. Menn som tar plass med verdighet og som vet at styrke ikke handler om hvem du undertrykker, men hvem du løfter.
