Æreløst av Pakistan

Når Pakistan det samme landet som hevder å stå med de undertrykte  nominerer mannen som heiet frem disse vetoene og normaliserte okkupasjonen, må vi spørre oss: Hvem står vi egentlig med?

I en handling som har elektrifisert verdensscenen og forvirret politiske analytikere, har Israels statsminister Benjamin Netanyahu offisielt nominert tidligere amerikansk president Donald J. Trump til Nobels fredspris for 2026. Nominasjonen, overlevert personlig under et møte, blir av noen hyllet som en legitim anerkjennelse av Trumps rolle i Abraham-avtalene, og av andre latterliggjort som et mesterstykke i global ironi, spesielt siden Pakistan fremmet samme nominasjon bare noen dager tidligere.

Ja, den Donald Trump! Mannen som en gang flørtet med atomkrigsretorikk, kalte global oppvarming for en bløff, og foreslo å injisere desinfeksjonsmiddel under en pandemibriefing. Likevel har to nasjoner med svært ulike ideologier, Israel og Pakistan, funnet felles grunn i 2025: å nominere Trump til verdens mest prestisjefylte fredspris.

Netanyahu kalte i sin offisielle uttalelse Trump en «visjonær leder som redefinerte landskapet for fred i en region lenge preget av konflikt.» Han pekte på Trumps rolle i å megle frem normaliseringsavtaler mellom Israel og flere arabiske stater. De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko  som bevis på hans kvalifikasjoner.

Disse Abraham-avtalene ble sett på som et diplomatisk gjennombrudd, uten sidestykke i nyere Midtøsten-historie. For Israel endret de regionale relasjoner; for Trump ble de et signaturtrekk i utenrikspolitikken.

Trump, som aldri viker unna ros, svarte med takknemlighet: «Det er en ære å bli nominert, spesielt av noen som statsminister Netanyahu, som forstår hva som står på spill og hvor vanskelig det er å oppnå fred.»

Mens Israels nominasjon utløste strategiske analyser, etterlot Pakistans verden måpende. Pakistanske tjenestemenn viste til Trumps «diplomatiske gester» under en spent situasjon mellom India og Pakistan som begrunnelse. Kritikere mener disse gestene var lite mer enn spontane, vage og uskriptede uttalelser  langt fra noen formell mekling.

Han forhandlet ikke frem fred, undertegnet ingen avtaler, og hadde knapt grep om Sør-Asias komplekse geopolitikk. I beste fall var det diplomati på impuls.

Her ligger en urovekkende selvmotsigelse. Pakistan er en islamsk republikk, med en grunnlov som lover moralsk engasjement for å stå samlet med den muslimske verden og forsvare undertrykte folk  særlig palestinerne.

I dette lyset: å nominere Trump? Mannen som flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem, kuttet bistand til palestinerne, og forble taus under Israels brutale kampanjer? Dette føles ikke bare tonedøvt, men æreløst.

Hvis noen skulle ha avvist denne nominasjonen, var det Pakistan. Det burde stått fast med Palestina, ikke vaklet under globalt press.

Denne selvmotsigelsen skjules ikke i mørket. Den er dokumentert i overskriftene.

Som Al Jazeera rapporterte, har USA brukt veto mot minst 53 resolusjoner i FNs sikkerhetsråd som kritiserer Israel siden 1972.

La det synke inn: Femti-tre ganger har verden forsøkt å holde Israel ansvarlig. Femti-tre ganger har USA stengt døren.

Dette er ikke fredsbevaring, men bevaring av straffefrihet.

Når Pakistan det samme landet som hevder å stå med de undertrykte  nominerer mannen som heiet frem disse vetoene og normaliserte okkupasjonen, må vi spørre oss: Hvem står vi egentlig med?

Fred defineres ikke av hvem som har vetoretten. Den defineres av dem som nekter å tie i møte med den.

Hva betyr det når vi, selv symbolsk, stiller oss på linje med dem som lot bombefly fly over Gaza, som vendte ryggen til FN-resolusjoner, og som flyttet ambassader ikke for fred, men for provokasjon?

Ironien nådde et toppunkt av absurditet da USA og Israel bare timer etter Trumps nominasjon gjennomførte luftangrep på Irans atomfasiliteter. Tidspunktet var så påfallende at det grenset til det satiriske.

Sosiale medier i Pakistan gikk nesten i sjokk. Journalister, borgere og kommentatorer spurte åpent om landet nettopp hadde støttet en person som autoriserte en krigshandling dagen etter.

Selvmotsigelsen var umulig å ignorere.

«Dette er den samme Trump,» skrev én bruker bittert, «som ikke har løftet en finger for å håndheve våpenhvile i Palestina.»

En annen skrev: «Hvis noen skulle nomineres, hvorfor ikke legene og journalistene i Gaza som risikerer livene sine hver dag?»

Og kanskje den mest urovekkende kommentaren: «Hvorfor blir han hedret? Fordi han er en mektig undertrykker?»

Rundt om i verden var reaksjonene like delte. Støttespillere roste Trumps evne til å ryste opp tradisjonell diplomati og levere resultater  uansett hvor ukonvensjonelle metodene var.

Kritikere argumenterte for at fred ikke bør måles etter midlertidige allianser eller overskrifter, men etter langsiktig stabilitet og humanitær fremgang.

En Nobels fredspris bør speile mer enn bare dristige handlinger. Den bør gjenspeile meningsfull og vedvarende innsats for rettferdighet, verdighet og menneskehetens fremgang.

Denne doble nominasjonen har reist større spørsmål om fredsprisen selv. I en tid hvor makt ofte kler seg ut som fred, og hvor show overskygger substans, hva betyr det da å belønne diplomati? Applauderer vi dem som lager mest støy, eller dem som skaper mest forandring?

Uansett utfall er én ting klart: Netanyahus nominasjon var bevisst og strategisk. Pakistans kan ha vært reaksjonær, symbolsk eller ironisk. Begge har bidratt til en global samtale der linjene mellom ros og parodi nå er uklare.

Så, herr Trump hvis medaljen en dag henger på veggen din, ta et øyeblikk til å reflektere, ikke bare over hva som ble oppnådd, men hvordan det ble husket.

Ikke all applaus er ekte. Ikke alle nominasjoner er støtteerklæringer. Noen er bare påminnelser om hvor langt ironi kan reise i en globalisert verden.

Historien glemmer ikke.

Den risser inn navn.

Og noen ganger kaster den steiner.

I en verden der medaljer deles ut for lyd, ikke nyanser, og hvor stillhet ofte dekker over medskyldighet, må vi huske dette:

Fred er ikke et skuespill.

Den lever ikke på scener eller i avisoverskrifter.

Den bygges i hjertene som verker for rettferdighet, i stemmene som reiser seg når det er enklere å tie, og i handlingene som beskytter de svake når verden ser bort.