Når bare 3 av 10 svarer, hvor godt kjenner vi egentlig innvandrernes helse?

Jeg er bekymret for at levekårsundersøkelse fra Folkehelseinstituttet slik den nå foreligger, gir oss en forenklet og delvis feilaktig fremstilling av helsetilstanden blant innvandrere i Oslo

I en nyhetsartikkel publisert i Utrop 15. juli trekkes det frem flere viktige funn fra Folkehelseinstituttets nye levekårsundersøkelse i Oslo. Tallene viser at innvandrere fra Afrika, Asia og Øst-Europa har dårligere fysisk og psykisk helse enn befolkningen ellers, og at tannhelse og ensomhet er særlig utbredt blant enkelte grupper.

Dette er alvorlig informasjon som bør få konsekvenser for folkehelsepolitikken. Men det er et grunnleggende problem med datagrunnlaget: Bare 29 prosent av de spurte har svart. Det betyr at over 7 av 10 valgte å ikke delta. Når en slik lav andel av befolkningen gir sine svar, står vi i fare for å bygge hele forståelsen av innvandrerhelse på et skjevt fundament.

I forskningsmetodikk anses en svarprosent på under 30 prosent som svært lav, og en klar indikasjon på utvalgsbias. Det er en betydelig risiko for at de som faktisk svarte er eldre, mer ressurssterke, har høyere tillit til systemet – og kanskje også bedre helse enn gjennomsnittet. Dermed forsvinner stemmene til nettopp dem vi trenger å vite mer om: de som sliter mest, de som føler seg utestengt, de som ikke orker å svare på enda et skjema.

I andre nordiske land ligger slike undersøkelser gjerne på 50 prosent eller mer i svarandel. I Danmark og Finland kombineres selvrapporterte data med kliniske målinger og registerdata for å få et mer pålitelig bilde. De tar også i bruk tolk, telefonintervju og lokale organisasjoner for å øke deltakelsen i minoritetsmiljøer. Hvorfor gjør vi ikke det samme i Norge?

Jeg er bekymret for at undersøkelsen, slik den nå foreligger, gir oss en forenklet og delvis feilaktig fremstilling av helsetilstanden blant innvandrere i Oslo. Når man bygger folkehelsepolitikk på et svakt kunnskapsgrunnlag, risikerer man å bomme på både behov og tiltak.

Derfor er det avgjørende at vi:

tar datakritikk på alvor og etterlyser bedre metoder for å nå de mest sårbare gruppene, bruker tolk, tillitspersoner og oppsøkende metoder i neste runde av undersøkelsen, og kombinerer surveydata med registerdata for å unngå systematisk utelukkelse av stemmer fra undersøkelsen.

FHI skal ha ros for at de ønsker å følge opp med flere analyser, blant annet om udekket behov og språklige barrierer. Men vi kan ikke vente. Vi trenger allerede nå en ærlig samtale om hvordan vi måler virkeligheten – og hvem som blir glemt når vi ikke lytter godt nok.

Artikkelen fra Utrop: https://www.utrop.no/nyheter/nytt/369973/