Hva symboliserer ungdomskriminalitet?

Etter mitt syn er det noe dypt forstyrrende ved måten vi har lært oss å tenke om kriminalitet på.

Debatten om ungdomskriminalitet og straff treffer et ømt punkt i samfunnet. Det er likevel et spørsmål som fort går under radaren når politikere fremmer sine kjepphester: hva symboliserer ungdomskriminalitet?

Etter mitt syn er det noe dypt forstyrrende ved måten vi har lært oss å tenke om kriminalitet på, som om det fantes en “kriminalitetsgen”, en iboende essens som skiller “de kriminelle” fra “oss andre”. Denne essensialiseringen av det som egentlig er et kollektivt anliggende, tjener en politikk som har bruk for syndebukker. Syndebukk-mekanismen fungerer som en form for kollektiv renselse. Når vi peker ut enkelte ungdommer som “de kriminelle”, skaper vi et objekt for vår egen angst og skyld. Vi kan samle oss rundt den felles fienden (ungdommen) og dermed unngå å konfrontere de mer komplekse og ubehagelige spørsmålene om hvordan makt og ressurser er (skjev)fordelt i samfunnet vårt. Sagt med andre ord, ungdommene blir bærere av alt det vi ikke vil vedkjenne oss om vårt eget system og våre institusjoner som kan være dysfunksjonelle. På denne måten kan vi opprettholde en beleilig fantasi om at “vi” er gode, mens “de” er kriminelle. Slike fluktmekanismer er projeksjoner i stor skala. I politikken må syndebukken stadig gjenoppfinnes, og nye trusler må identifiseres for at narrativene om de gode og de onde skal kunne fortsette å opprettholdes uten å måtte gjennomgå fundamentale endringer i vår kollektive selvforståelse. Ungdomskriminaliteten blir dermed ikke bare et problem som skal løses, men et uunnværlig element i en politikk som lever av å skape og opprettholde dikotomiske splittelser i samfunnet.

Gjennom å møte kriminelle handlinger med retorikk som er tuftet på en intensivering av straff, fengsling og moralisme, nedvurderer vi viktigheten av å tone oss inn på den eksistensielle motivasjonen bak slike grenseoverskridende og ulovlige avgjørelser. På dette punktet kan “det absurde” være en nyttig innfallsvinkel. Dette beskriver en psykisk posisjon hvor tilværelsen ofte er ribbet for signifikans og meningsbærende kilder. I ungdomsårene kan konfrontasjonen med det absurde være særlig akutt, hvor søken etter en stabil identitet kolliderer med samfunnets krav om stadig tilpasning, målstyring, disiplinering og effektivitet. For noen ungdommer som ikke behersker denne kunsten, blir kriminalitet en form for eksistensielt opprør, et forsøk på å skape betydning og mening i et liv som ellers fortoner seg meningsløst og tomt. Å anerkjenne den dypereliggende motivasjonen for at visse ungdommer velger å ty til kriminalitet, fordrer at vi erkjenner konfrontasjonen med det absurde som en reell, legitim, om enn skadelig, respons på et samfunn og en kultur som kan fremstå som fremmedgjørende. Det er først når vi betrakter ungdomskriminalitet som en (mislykket) eksistensiell strategi, at samfunnet kan tilby alternative, og mer konstruktive, former for selvrealisering og identitetsdannelse.

Å snakke om ungdomskriminalitet som om visse ungdommer har en kriminell essens, eller at deres rettmessige plass er i fengselet, eller at de bør ryddes vekk fra samfunnet, er etter mitt syn en fallitterklæring. Det er en erkjennelse av at vi har gitt opp på ungdommer, at vi lenger ikke tror på menneskets, og samfunnets, evne til forandring og rehabilitering. Ungdommer er samfunnets speil. Spørsmålet som vi bør forfølge, er følgende: skal vi gå løs på speilet når vi ikke liker det vi ser? Eller er det virkeligheten som gjenspeiles som vii bør arbeide med?