Foto: Privat
Drapet på Tamima er ikke bare en tragisk hendelse – det er et alvorlig varselrop. Det avslører en systemsvikt vi har sett før, og som vi dessverre vil se igjen dersom ingenting endres. Hvor mange ganger må vi lese om at en miljøarbeider, en nattevakt eller en ungdomsarbeider blir drept på jobb før ansvarlige myndigheter tar grep?
Det er bare kort tid siden en lignende tragedie skjedde i Bærum kommune. Fellesnevneren? En alenearbeidende ansatt i møte med en farlig og uforutsigbar situasjon – ofte med klienter som har høyreekstreme eller radikale holdninger, og som har en historikk med vold. I etterkant får vi høre det samme fra toppledelsen: “Vi fulgte alle rutiner. Dette kunne ingen forutsi.”
Men nettopp det må vi stille spørsmål ved. Hvem har laget disse rutinene? Hvilke hensyn ble tatt da de ble utformet? Og hvem ble egentlig lyttet til?
Virkeligheten er at budsjettene – ikke sikkerheten – ofte styrer hvordan arbeidet organiseres. Rutiner utformes av direktører og ledere som sitter langt unna frontlinjen, og som sjelden – om noen gang – har kjent på den utryggheten ansatte opplever hver eneste dag. Når økonomien strammer seg til, er det de nederst i systemet som må tåle kutt, mens ledelsen skjermer sine egne stillinger – ofte med økende lønn som belønning.
Vi må tørre å stille spørsmålet: Hvor ofte hører vi at en toppleder eller direktør blir utsatt for vold eller drap på jobb av en klient? Svaret er nesten aldri. Det er miljøarbeidere, sosialarbeidere og nattevakter – de som faktisk møter mennesker i krise – som tar den virkelige risikoen.
I stedet for styrket sikkerhet, tilstrekkelig bemanning og gode risikovurderinger, får vi symbolpolitikk og tomme fordømmelser.
I stedet for styrket sikkerhet, tilstrekkelig bemanning og gode risikovurderinger, får vi symbolpolitikk og tomme fordømmelser. Politikerne og direktørene uttrykker sin sorg – samtidig som de ikke gjør noe for å endre på systemet som førte til tragedien. Vi vet allerede hva som skjer videre: Lite. Eller ingenting. Utenom kanskje en lønnsøkning for noen på toppen.
Det er på tide å ta denne systemsvikten på alvor. Når Norge tar imot mennesker med store traumer og vanskelige livshistorier – enten det er flyktninger, psykisk syke eller personer med radikale holdninger – må vi også ha et trygt og kompetent hjelpeapparat. Vi må ha ansatte som ikke bare er faglig sterke, men som også er fysisk trygge på jobb. Det er ikke bare et spørsmål om HMS. Det handler om liv og død.
Tamima burde vært trygg på jobb. Hun skulle kommet hjem til familien sin. Vi skylder henne – og alle som gjør denne viktige jobben – mer enn vakre ord og tomme rutiner. Vi skylder dem handling.
