Foto: NRK
NRK publiserte nylig en artikkel om hvordan mat- og treningsråd sprer seg på TikTok og Instagram. Den viste hvordan vanlige matvarer stemples som farlige. Peanøttsmør skal slippe ut gasser som skader hjertet. Havregryn avvises som helsemat. Gulrøtter beskrives som giftige fordi de stammer fra en villrot brukt som angrepille.
Journalisten viste også hvordan profilene bak bygger autoritet. Legen og influenseren Paul Saladino advarer mot nøtter og oljer. Biohackeren Dave Asprey uten medisinsk utdanning avviser havregryn, men selger briller mot blått lys. Candi Frazier, med nesten en million følgere, hevder at frukt og grønt er farlig og peker på forskning om «Blue Zones» som hun tolker som bevis mot plantekost.
Fellesnevneren er ikke maten, men logikken. Den er den samme vi kjenner fra Donald Trump i amerikansk politikk og Durek Verrett i norsk offentlighet. Sosiologen Max Weber kalte det karismatisk autoritet: makt som bygger på personlig utstråling og påstanden om å ha spesiell innsikt. Politisk teoretiker Ernesto Laclau beskrev populisme som en fortelling om «oss» mot «dem».
I NRKs artikkel blir leger og myndigheter gjort til «dem» som skjuler sannheten, mens influenserne selv blir «oss» som vet bedre. Hos Trump er eliten i Washington og mediene fiendebildet. Hos Verrett er det skeptikerne og helsevesenet. I alle tilfeller er løsningen å stole på stemmen som sier at systemet tar feil.
Hos Durek Verrett ser vi hvordan all oppmerksomhet, enten den er kritisk eller støttende, blir en ressurs i samme fortelling. Kritikk tolkes som trakassering og rasisme, støtte tolkes som bekreftelse på at han har rett. Det er den samme dynamikken vi kjenner fra influensere på sosiale medier og fra Donald Trump, der motstand blir bevis på at systemet frykter dem, og støtte blir bevis på at de taler folkets sak.
Machiavelli beskrev at en leder ikke først og fremst handler ut fra moral, men ut fra hva som kan sikre makt. I dagens medielandskap betyr det at enhver reaksjon kan omformes til et middel for å styrke egen posisjon. Resultatet er en logikk der debatten i seg selv blir drivstoff, og der selve oppmerksomheten enten den er negativ eller positiv blir det viktigste.
Dette er en logikk som kan virke selvforsterkende, men den gjør også noe farlig: den undergraver muligheten for saklig kritikk. Når alt tolkes inn i et mønster av lojalitet eller fiendskap, blir det nesten umulig å diskutere innholdet i budskapet.
Men dette handler ikke bare om karisma. Bak SoMe-rådene ligger økonomiske insentiver. Jo flere følgere, desto større inntekter fra reklame, bøker og produkter. Følgerne er ikke bare publikum, de er konsumenter. Samme mønster ser vi hos Trump, som kobler politikk til merkevare og forretning, og hos Verrett, som kombinerer sjamanrollen med bøker og kurs.
Machiavellis gamle innsikt hjelper oss å se dette klarere. Fortellingene om kosthold, politikk og spiritualitet dreier seg om helse og sannhet på overflaten, men under ligger drivkraften etter makt og økonomisk gevinst.
Konsekvensen er at strukturer tones ned. Sosiale og økonomiske forhold som former helse og livskvalitet forsvinner. Alt kokes ned til individets vilje og lederens autoritet.
NRKs artikkel viste hvor tydelig denne logikken også preger råd om mat og trening. Derfor bør vi stille de samme spørsmålene til influensere, sjamaner og politikere: Hva bygger de påstandene sine på, hvem tjener på fortellingene, og hva blir usynlig når karisma og frykt får styre oppmerksomheten.
