Bak tallene finnes et barn – ser du meg?

Når over 4 000 barn under 15 år blir anmeldt for lovbrudd, må vi stille de vanskelige spørsmålene. Hvor mange av disse barna lever under barnevernets omsorg i institusjoner eller fosterhjem?

For dette handler ikke bare om lovbrudd. Dette handler om omsorg, trygghet og systemansvar.

Når barn i offentlig omsorg blir nyheter

Vi har de siste årene sett flere alvorlige hendelser der barn i barnevernets omsorg har vært involvert fra bussbrannen og drap på Ski til granatangrep og voldshendelser.

Når dette skjer, må fokuset være tydelig: Hva slags oppfølging, trygghet og omsorg får disse barna? Hvordan kunne dette skje under offentlig ansvar? Og hvordan kan vi forhindre at det skjer igjen? For når det er omsorgssvikt hjemme, trer barnevernet inn for å beskytte. Men hva skjer når svikten skjer i systemet selv? Hvem tar ansvaret da?

Et system som må bygges nedenfra, med varme, ikke bare vedtak
Advokat Marie Sølverud, med over 20 års erfaring fra barnevernssaker, sier det rett ut:
“Systemet må bygges om fra bunnen av. For i dag er det barna som betaler prisen.”

Tall fra NOVA viser at barn under barnevernets omsorg ofte klarer seg dårligere enn jevnaldrende. De har lavere skoleprestasjoner, større risiko for psykiske problemer, rus, kriminalitet og avhengighet av offentlige ytelser. Dette må vi ta på alvor. Ikke for å svekke barnevernet, men for å styrke det.

Jeg er ikke mot barnevernet, tvert imot. Jeg har jobbet tett med barnevernet i snart 20 år, og vet hvor krevende og viktig jobben er. Men nettopp fordi jeg kjenner feltet, ser jeg at det finnes hull som må tettes.

Vi må snakke om ressurser, relasjoner og rammer, ikke bare ansvar. Barn som bærer sår, men blir møtt med system, ikke sjel De fleste barna som havner i barnevernets omsorg, har allerede opplevd mye vondt. Det er historier fylt av smerte, svik og tap av trygghet.

Mange har skjulte diagnoser, lese- og skrivevansker, mobbeerfaringer eller psykiske utfordringer som aldri er blitt fanget opp.

Andre kommer fra familier som kunne fått hjelp hjemme, med riktig støtte og tidlig innsats.
Men i stedet for å bygge stabilitet, opplever mange av barna å bli flyttet gang på gang, fra fosterhjem til fosterhjem, eller fra institusjon til institusjon.

Hver gang må de forholde seg til nye mennesker, nye regler, nye soveplasser, nye spisevaner, kanskje også ny skole, ny barnehage, nytt nærmiljø. Tenk deg et fotoalbum fullt av mennesker barnet har møtt på veien, voksne, ansatte, miljøarbeidere, lærere, men hvor mange av disse er blitt minner, og hvor mange er blitt traumer?

Vi voksne tenker gjerne: «Nå skal alt bli bra.» Men ser vi egentlig hva alt dette gjør med en liten kropp og et lite hjerte? Er vi i ferd med å skape nye sår, mens vi prøver å lege de gamle? For hvordan skal et barn bygge tillit, når trygghet aldri får tid til å slå rot?

Et barn trenger mer enn tak over hodet. Det trenger kjærlighet, stabilitet, tid og tilhørighet.

Et system uten rettssikkerhet

Som Sølverud påpeker, kan akuttvedtak fattes uten rettsprosess, ofte av to barnevernspedagoger. Det kan ta opptil 1–2 år før en familie får prøvd saken i retten.
I mellomtiden lever barna borte fra hjemmet og veien tilbake blir nesten stengt.
Dette er ikke rettssikkerhet.

Dette er et system som mangler både sjel og struktur. Vi må kunne rose og vi må kunne kritisere. Barnevernet rommer mange varme, dyktige fagfolk som hver dag gjør sitt beste for å hjelpe barn i sårbare situasjoner. De fortjener ros. Men vi må også våge å stille krav. Å stille spørsmål er ikke å angripe, det er å bry seg. For når barn i offentlig omsorg havner i alvorlige hendelser, er det ikke nok å si «systemet prøvde».

Disse barna fortjener mer. De fortjener å blomstre, ikke bare overleve. Vi må bygge et barnevern som virkelig verner, med varme, klokskap og ansvar.