Når makten kysser makten: Hva et Trump–Putin-partnerskap kan koste verden

Trump og Putin deler et verdenssyn der makt trumfer rett, og der “sannhet” er et spørsmål om hvem som kontrollerer fortellingen.

Da nyheten sprakk om at Donald Trump hadde bedt Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj akseptere Putins krav for å «redde landet fra ødeleggelse», var det som å høre ekkoet av en glemt rapport: den amerikanske etterforskningen som i 2019 dokumenterte omfattende russisk innblanding i Trumps valgkamp. Rapporten ble lagt i en skuff og forsvant fra offentligheten. Men historien forsvinner ikke så lett. Den bare skifter scene.

I dag, seks år senere, står verden igjen overfor en mulig Trump–Putin-akse. Det er en allianse som, hvis den får utvikle seg, kan rokke ved både verdensøkonomien og demokratiets grunnmur.

Et geopolitisk tilbakeslag

En slik allianse vil forsterke fragmenteringen av verdensøkonomien. Trump har lenge signalisert at han vil avvikle internasjonale avtaler, svekke NATO og reforhandle handelssystemene som har holdt verden sammen siden 1945. Putin på sin side ønsker å erstatte den liberale verdensordenen med en multipolær maktstruktur der autoritære regimer samarbeider på egne premisser.

Sammen kan de skape et fossilt tilbakeslag og et oppgjør med den grønne omstillingen, til fordel for olje, kull og gass

Sammen kan de skape et fossilt tilbakeslag og et oppgjør med den grønne omstillingen, til fordel for olje, kull og gass. Det er ikke bare et miljømessig tilbakeskritt, men et økonomisk farlig spill som kan øke ulikhet, ustabilitet og geopolitisk rivalisering. Dollaren vil svekkes, energimarkedene vil bli mer volatile, og autoritær kapitalisme kan bli den nye normalen.

Demokratiet som taper

Men det mest alvorlige er ikke økonomien. Det er verdiene.

Trump og Putin deler et verdenssyn der makt trumfer rett, og der “sannhet” er et spørsmål om hvem som kontrollerer fortellingen. De ser pressefrihet som trussel, feminisme som svakhet og mangfold som støy. Når slike holdninger blir statlig politikk, viskes skillet mellom leder og stat ut.

Rettssikkerheten undergraves, og institusjonene som domstoler, medier, forskningsmiljøer blir politiske verktøy. Vi ser det allerede i Russland. Vi så konturene av det i USA i Trumps første periode.

I en ny global orden vil denne logikken kunne spre seg. Flere regjeringer i Europa og Latin-Amerika, fra høyrepopulister til religiøse nasjonalister, ser allerede til denne modellen som et forbilde: sterk leder, svak presse, lydig folk.

En varslet sårbarhet

Mueller-rapporten i 2019 dokumenterte at Russland aktivt forsøkte å påvirke det amerikanske valget, og at Trumps kampanje hadde over hundre kontakter med russiske representanter. Selv om rapporten ikke førte til tiltale, burde den ha vært et varsel om demokratisk sårbarhet.

I stedet ble den glemt og overskygget av pandemien, mediekaos og politisk tretthet.

I dag ser vi konsekvensen: en amerikansk president som åpent taler Putins sak, og som bruker fredsretorikk til å legitimere kapitulasjon. Når han sier at Ukraina bør «gi fra seg territorium for å få fred», legitimerer han folkerettsbrudd og invasjon.

Et valg for verden

Et nytt Trump–Putin-partnerskap vil ikke bare være en diplomatisk hendelse; det vil være et ideologisk skifte – fra demokratisk ansvarlighet til maktbasert opportunisme.

For Norge og Europa vil det bety et mer uforutsigbart sikkerhetspolitisk landskap, svekket klimainnsats og et informasjonsrom dominert av desinformasjon.

Vi bør derfor ikke glemme den rapporten som avslørte hva som allerede hadde begynt. Den var ikke en parentes, men et varsel. Et varsel om hva som skjer når sannhet, institusjoner og rettsstat blir ofret for makt og gevinst.

Til slutt

Demokratiet dør sjelden brått. Det dør i små, tilsynelatende rasjonelle skritt, når vi begynner å akseptere autoritær realpolitikk som “fornuft”, og når vi glemmer de små løgnene som ble starten på noe større.

Historien gjentar seg ikke, men den advarer oss. Spørsmålet er om vi lytter denne gangen.