Kommunekrisen var varslet, men nå risikerer innvandrere å bli ofret for å redde budsjettene

Politikere skylder på økonomi, effektivisering og «tunge demografiske endringer», er det én gruppe som står i fare for å bære den største byrden: innvandrere og nordmenn med innvandrerbakgrunn. Det er på tide å si det høyt før noen forsøker å gjøre dem til syndebukker.

En krise som ikke kom overraskende

KS’ ferske budsjettundersøkelse viser en kommuneøkonomi på randen. For at kommuner og fylkeskommuner skulle sluppet kutt i 2025, måtte sektoren hatt over 11 milliarder kroner mer.

156 kommuner, som tilsvarer to tredeler av landets innbyggere, svarer at årets budsjettarbeid er betydelig mer krevende enn i fjor. 70 prosent av kommunedirektørene rapporterer om en vanskeligere situasjon.

Dette er ikke et resultat av “uventede hendelser”. Dette er resultatet av år med underfinansiering, nye statlige krav, økt rapportering og en eldrebølge som alle regjeringer har visst om, men ingen har forberedt oss på.

SSB har lenge dokumentert at antallet personer over 85 år vil eksplodere frem mot 2040. Samtidig får vi færre unge, færre i arbeid, og langt færre fagfolk enn det pleie- og omsorgstjenestene trenger.

Dette er ikke nytt.

Det blir bare ignorert.

Men når kuttene kommer, rammer de ikke alle likt

Det politiske narrativet peker ofte på innvandrere som en del av utfordringen. Men tallene viser det motsatte: De er en del av løsningen – og uten dem ville hele kommunesektoren vært i kne.

SSB har slått fast at innvandrere står for over 17 prosent av alle årsverk i kommunal omsorg.

Helsedirektoratet dokumenterer at ansatte med innvandrerbakgrunn står for den største delen av veksten i årsverk de siste årene.

Fafo viser i nye rapporter at bemanningsbehovet øker kraftig akkurat i de yrkene der innvandrere er mest representert.

Men det er nettopp disse stillingene som nå kuttes, omorganiseres eller gjøres om til ekstravakter og små stillingsbrøker. Og det er nettopp disse ansatte – mange med innvandrerbakgrunn – som har minst forhandlingsmakt når kommuner strammer inn.

Det trengs ikke et eksplisitt politisk mål om å “kutte innvandrere”.

Strukturen sørger for det: Kuttes det i pleie, renhold, barnehageassistenter og omsorgsarbeid, rammer det grupper som allerede er overrepresentert i lavlønnsstillinger.

Det betyr i praksis at krisen vil ramme dem som holder systemet oppe.

Et farlig politisk spill

Midt i dette hører vi stadig at «innvandringen belaster systemet».

Det er ikke bare feil. Det er farlig.

For uten innvandrere hadde vi hatt:

– langt færre ansatte i hjemmetjenesten

– færre pleiere i sykehjem

– færre helsefagarbeidere

– langt dårligere kapasitet i barnehager og skoler

I mange kommuner er ansatte med innvandrerbakgrunn oppe i 40–60 prosent i enkelte omsorgstjenester. Dette sier lite om integreringspolitikk, men alt om hvem som faktisk holder hjulene i gang.

Hvis noen nå forsøker å gjøre innvandrere til syndebukker for en krise de har dempet, ikke skapt, er vi på vei inn i et farlig spor. Polarisering bygges ikke av tall, men av fortellinger. Og akkurat nå formes en fortelling som ikke bare er usann, men potensielt giftig for et samfunn som bygger på tillit.

Hva er veien videre?

Hvis vi vil hindre at denne krisen blir en sosial konfliktlinje, må tre ting skje samtidig:

1. Kommunene må få en langsiktig økonomisk plan – ikke årlige lappeløsninger

Stortinget må finansiere kommunesektoren i takt med demografien. Eldrebølgen kan ikke “effektiviseres bort”.

2. Faste, hele stillinger må vernes – ikke erstattes med ekstravakter og midlertidighet

Dette er særlig viktig i pleie og omsorg, der innvandrere er sterkt representert og kuttene treffer hardest.

3. Norge må erkjenne at innvandrere ikke er en belastning, men en bærebjelke

Det betyr raskere godkjenning av utdanning, mer kompetansepåbygging, og en tydelig politikk for å beholde – ikke miste – de ansatte som gjør velferdsstaten mulig.

Et spørsmål vi må tørre å stille:

Hvem skal bære velferden når eldrebølgen for alvor slår inn?

Hvis svaret er «innvandrere og deres barn», slik tallene viser – hvordan kan vi da akseptere at det er nettopp dem som først risikerer å miste jobb, trygghet og verdighet når kommunen skal spare?

Kommunekrisen var varslet.

Det er ikke for sent å reagere.

Men da må vi se hvem som faktisk holder Norge oppe og sørge for at de ikke blir ofret på veien.