Hva skjer når Europa mister seg selv?

Når sikkerhet, kontroll og lojalitet til allierte får forrang, risikerer Europa å undergrave nettopp de prinsippene det er bygget på – menneskerettigheter, rettsstat og likeverd.

For første gang siden 1945 står Europa ikke først og fremst i skyggen av Kreml eller Beijing, men i skyggen av sine egne allierte. Det mest urovekkende ved Donald Trumps utenrikspolitikk er ikke bare retorikken, men at Europa gradvis har begynt å innrette seg etter den. Et kontinent som lenge har sett seg selv som normsetter og verdifellesskap, fremstår i dag usikker på sin egen betydning, samtidig som USA vender blikket bort. Ikke som et midlertidig stemningsskifte, men som et strategisk valg.

Dette handler ikke bare om én president. Europas reduserte handlingsrom er resultatet av en langsiktig dreining i amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Allerede i 2017 ble stormaktsrivalisering gjort til overordnet ramme i USAs sikkerhetsstrategi, med Kina definert som den sentrale utfordringen. Denne linjen har blitt videreført også under Joe Biden, selv om språket igjen ble mer verdibasert.

Ny virkelighet i Europa

Bidens sikkerhetsstrategi fra 2022 løftet frem demokrati og allianser, men prioriteringene forble de samme. Kina omtales fortsatt som den eneste aktøren med både vilje og kapasitet til å endre den internasjonale orden. Samtidig slår USAs Indo-Stillehavsstrategi fast at landets strategiske tyngdepunkt ligger i Asia. Krigen i Ukraina har tvunget USA til økt militært engasjement i Europa, men uten å endre den langsiktige hovedretningen.

I dette rammeverket fremstår Russland ikke først og fremst som en ideologisk motstander, men som en håndterbar, taktisk utfordring. Kina derimot beskrives som en langsiktig systemisk rival, med teknologisk ekspansjon, økonomisk tyngde og økende global innflytelse. For Europa innebærer dette en ny virkelighet. Et kontinent som i flere tiår har forstått verden gjennom Washingtons linse, må nå forholde seg til at det ikke lenger er strategisk sentrum.

Denne forskyvningen har konsekvenser langt utover forsvarspolitikken. I Nato handler debatten om byrdefordeling ikke bare om budsjetter, men om et normskifte i forståelsen av ansvar, risiko og gjensidighet. Også i Norden er dette blitt et premiss. Offentlige trusselvurderinger peker på økt stormaktsrivalisering og strategisk uforutsigbarhet som varige trekk ved dagens sikkerhetspolitiske landskap. I Danmark har Forsvarets Etterretningstjeneste i sine åpne vurderinger vist hvordan skiftende amerikanske prioriteringer og politisk uforutsigbarhet hos nære allierte påvirker europeisk sikkerhet. Når selv USAs mest lojale partnere må ta høyde for endrede amerikanske veivalg, sier det noe grunnleggende om hvor mye det sikkerhetspolitiske landskapet har endret seg.

Det er i dette landskapet Europas politiske valg må forstås.

Når Europa outsourcer ansvar

Migrasjonspolitikken er ikke et sidespor i denne utviklingen. Den er et speil. Over hele Europa ser vi en rask normalisering av eksternalisert asylpolitikk. Avtaler med tredjeland, mottak utenfor egne grenser og juridiske unntaksordninger fremstilles som nødvendige løsninger. Storbritannias Rwanda-modell, Italias avtale med Albania og Danmarks langvarige press for tredjelandsløsninger har bidratt til å flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabel politikk.

Også i Norge ser vi et tydelig skifte. Når en Arbeiderparti-ledet regjering åpner for å utrede asylbehandling utenfor norsk territorium, markerer det et normativt brudd. Når partier som historisk har forsvart asylretten som et grunnleggende prinsipp beveger seg i denne retningen, flyttes det politiske normalpunktet – uavhengig av hvor langt man til slutt går i praksis.

Dette skjer samtidig som Europa har vist stor mottakskapasitet for flyktninger fra Ukraina. Kontrasten er slående og reiser et ubehagelig spørsmål: Hvem er det Europa mener fortjener beskyttelse, og hvem møtes med unntak?

Migrasjonspolitikk er aldri bare grensepolitikk. Den er også klasse- og minoritetspolitikk. Når rettighetsbaserte innganger snevres inn, forsvinner ikke migrasjonen. Den blir farligere, dyrere og mer voldelig. Mennesker presses over i uformelle og livsfarlige ruter og overlates i større grad til kriminelle nettverk.

Jeg er imot outsourcing av asyl til tredjeland når det innebærer at mottakerstatene fraskriver seg ansvar. Samtidig mener jeg at beskyttelsen må styrkes der mennesker faktisk befinner seg, gjennom rettighetsbaserte og statlig forankrede asyl- og beskyttelsessystemer i opprinnelsesland og nærliggende regioner. Dette er et supplement til, ikke en erstatning for, Europas ansvar for rettssikre asylordninger innenfor egne grenser. Dette ansvaret kan ikke diskuteres løsrevet fra hvorfor mennesker tvinges på flukt i utgangspunktet.

Migrasjon kan ikke forstås uten å ta årsakene til flukt på alvor. Når Europa diskuterer bevegelse, men ikke tvang, reduseres migrasjon til et teknisk styringsproblem. Krigen i Sudan viser hvordan regionale maktkamper, våpenstrømmer og internasjonale interesser skaper humanitære katastrofer. Det samme gjelder klimadrevet flukt, der mennesker som har bidratt minst til globale utslipp, rammes hardest av ekstremvær, tørke og oversvømmelser.

Europa kan ikke møte en mer uforutsigbar verden ved å uthule egne normer. Spørsmålet er ikke om kontinentet skal velge mellom USA og selvstendighet, men om det vil ta ansvar i møte med strategisk usikkerhet – eller skyve det fra seg.

Dette er ikke bare geopolitikk.
Det er et valg om hvem Europa vil være.