Iran i 2025: 45 år med ettergivenhet – ett år med sannhet

Massehenrettelser, den tolv dager lange krigen og en organisert motstand på den internasjonale scenen – et oppgjør med en politikk som har vart i 45 år.

Året 2025 markerer et bruddpunkt i Irans nyere politiske historie. Ikke fordi undertrykkelsen er ny, men fordi grensene ble overskredet på en måte som ikke lenger lar seg bortforklare. Dødsstraff ble statens tydeligste språk – ikke som rettshåndhevelse, men som et styringsverktøy rettet mot et samfunn som etter Jina-opprøret ikke har vendt tilbake til stillheten.

I løpet av året nådde antallet henrettelser et nivå som selv sammenliknet med tidligere tiår fremstår som ekstraordinært. Dokumentasjon fra uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner og FN viser at Iran i 2025 var blant landene i verden med flest gjennomførte dødsstraffer. Mange av henrettelsene fant sted uten offentlig kunngjøring, uten rettferdig rettergang og i et lukket, sikkerhetsdominert rettssystem. Blant de henrettede var politiske fanger, protestdeltakere, etniske minoriteter og migranter.

Dette var ikke isolerte dommer. Henrettelsene i 2025 må forstås som del av en bevisst maktstrategi. Galgen ble et svar på frykt – frykt for et samfunn som i Jina-opprøret viste at terskelen for frykt var brutt. Frykt for økonomisk kollaps, interne maktspenninger og en generasjon som ikke lenger aksepterer statens ideologiske fortellinger. Når en stat må bruke døden for å opprettholde orden, vitner det om tap av politisk og sosial legitimitet.

Samtidig avdekket sommeren 2025 og den tolv dager lange krigen begrensningene ved ytre makt. Militære angrep, regional eskalering og sikkerhetspolitiske kalkyler førte verken til politisk endring i Iran eller til svekkelse av undertrykkelsesapparatet. Tvert imot ble krigstilstanden brukt til å stramme grepet internt, legitimere nye arrestasjoner og ytterligere begrense sivilsamfunnets handlingsrom. Erfaringen var tydelig: Irans fremtid avgjøres ikke utenfra.

Det som samtidig gjorde 2025 annerledes enn mange tidligere år, var den synlige og organiserte tilstedeværelsen av den iranske motstanden internasjonalt. Store demonstrasjoner fant sted i europeiske hovedsteder som Brussel, Paris, Berlin, London og Genève, med klare krav om stans i henrettelser og løslatelse av politiske fanger. Parallelt ble det arrangert konferanser og høringer i nasjonale parlamenter og i Europaparlamentet, der folkevalgte, jurister og politiske aktører fra ulike leire tok ordet for støtte til det iranske folkets demokratiske krav.

Dette var ikke spontane markeringer, men del av en koordinert og vedvarende politisk innsats. Kvinner og unge spilte en sentral rolle i å formidle et budskap som har bred forankring i det iranske samfunnet: Avvisning av både det teokratiske regimet og ethvert forsøk på å gjeninnføre autoritær monarkisk makt.

I denne sammenhengen er også spørsmålet om Reza Pahlavi relevant. Forestillingen om at «sjahens sønn» skulle representere Irans fremtid mangler både demokratisk forankring og sosial legitimitet. Irans nyere historie – preget av politisk undertrykkelse også under monarkiet – gjør det klart at dagens generasjon ikke søker et nytt symbol, men et nytt system. Protestbevegelsene, særlig etter Jina-opprøret, har vist at kravet er strukturell endring, ikke arvelig maktovertakelse.

I møte med to gjentatte og mislykkede strategier – krig og ettergivenhet – har det såkalte tredje alternativet fått fornyet aktualitet. Ikke krig, fordi militær intervensjon først og fremst rammer befolkningen og styrker regimets kontroll. Ikke ettergivenhet, fordi 45 år med dialog uten konsekvenser ikke har redusert antallet henrettelser, forbedret menneskerettighetssituasjonen eller bidratt til regional stabilitet. Alternativet bygger på støtte til det iranske folkets rett til endring og anerkjennelse av en organisert demokratisk opposisjon som et reelt politisk alternativ.

Også atomspørsmålet og snapback-mekanismen må ses i dette lyset. Et regime som systematisk henretter sine egne borgere og bruker dødsstraff som politisk verktøy, kan ikke behandles som en normal internasjonal aktør. Atompolitikk, sanksjoner og menneskerettigheter er ikke adskilte spor, men deler av samme politiske virkelighet.

For land som Norge, som fremhever menneskerettigheter som en bærebjelke i utenrikspolitikken, fungerer 2025 som et politisk regnskap. Mer enn fire tiår med forsiktighet og håp om moderasjon har ikke levert resultater. Det er denne realiteten året 2025 gjør umulig å ignorere.

Kilder og lenker

• National Council of Resistance of Iran (NCRI) – uttalelser og rapporter 2025

https://www.ncr-iran.org

• Iran Human Rights (IHRNGO) – års- og månedsrapporter om henrettelser

https://iranhr.net

• Amnesty International – Iran: dødsstraff og menneskerettigheter

https://www.amnesty.org

• FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) – offisielle uttalelser om Iran

https://www.ohchr.org

• Europaparlamentet – høringer og resolusjoner om Iran

https://www.europarl.europa.eu

• EUs råd (snapback / sanksjoner)

https://www.consilium.europa.eu